Kan det vera andre saker lik Feldman-saka som er «gøymt» i norsk etterkrigshistorie?

 Løberg-saka

 
Osckar Mendelsohn skriv i bind to av «Jødenes historie i Norge gjennom 300 år» i avsnittet i avdelinga «XXII. Rettsoppgjøret om jødeforfølgelsene» om Feldman-saka. Der skriv han og om Løberg-saka.
Sverre Offenberg Løberg (1805-1976) var typograflærling i Skien då han kom med i motstandsarbeidet. Han vart tidleg arrestert og sat som fange både i Noreg og Tyskland. Etter krigen vart han valt inn på Stortinget for Arbeidarpartiet som han var aktiv i heilt fram til 1969. (Sjå elles m.a. https://nbl.snl.no/Sverre_L%C3%B8berg). 

Hans Solgaard Jacobsen (1901-1980) var fødd i Flekkefjord. Han studerte i Tyskland  1922-1925 og i USA 1925-27. I Wikipedia (https://no.wikipedia.org/wiki/Hans_S._Jacobsen) kan me mellom anna lesa dette:

Tilbake i Tyskland i 1927 ble han kjent med norske studenter, som juristen Albert Wiesener og den senere samfunnsforskeren Arvid Brodersen. Disse bekjentskapene gjorde at Jacobsen orienterte seg i retning av pangermanismen, og særlig Brodersen ga Jacobsen det intellektuelle grunnlaget for sin rasetenking. Tiden i Tyskland fikk han lidelsene og nøden etter Versaillestraktaten tett innpå livet, og knyttet ham emosjonelt sterkt til Tyskland.

«Løbergsaka»  oppstod då Jacobsen anla sak mot stortingsmann Sverre Løberg som hadde karakterisert Jacobsen si norske omsetjing av engelskmannen Ralph Hewin’s bok om Quisling: «Quisling, profet utan ære» som historieforfalsking. Boka hevda mellom anna at «ingen NS-medlemmer hadde noensinne hadde skadet jøder» (den norske utgåva s. 375), og at norske NS aldri hadde vore involverte i det jødane hadde gjennomgått. Det var tyskarane som hadde heile ansvaret for overgrepa. (Dette ser framleis ut til å vera kursen mange historikarar navigerer etter, inkludert forfattarane av «Motboka»).

 Professor Leo Eitinger og lektor Oscar Mendelsohn var jødiske vitne som saman med andre kunne slå fast at dette var løgn. Dom fall i saka 21. april 1969. Løberg vart frifunnen, og retten fann at Jacobsen hadde drive «kvalifisert historieforfalsking». Saka vart prøvt for høgsterett, og fekk same utfallet der.

Eggen-vitnemålet

 
I alle år etter krigen har informasjonen stort sett vore einsidig og positiv i sin omtale av motstandsrørsla. Svært lite negativt har kome fram, og personar som har prøvt å laga eit meir nyansert bilete, har ikkje fått kome fram med sine meiningar. Eit døme på dette har fått plass i «Dagen» 29.12.2020 under tittelen «Jødisk familie ble frastjålet 53.000 kroner. Trym Staal Eggen er sønnen til en respektert motstandsmann som lenge prøvde å fortelje kva som skjedde med jødene under krigen».

Bakgrunnen er at MILORG i Telemark ikkje ville hjelpa den jødiske familien Becker ut av landet då tyskarane var etter dei. Svaret var «Sett dem på gata og la tyskerne overta». I tillegg til å nekta hjelp til rømma til Sverige, svindla dei familien for tusenvis av kroner som – etter det som vart sagt etterpå, vart brukt i motstandsarbeidet (mellom anna  til illegale aviser).

Kjell Staal Eggen greidde å få nokre av familien over til Sverige, og fekk prisen «Righteous Among the Nations» frå Holocaustsenteret Yad Vashem i Israel for arbeidet sitt. Eggen prøvde etter krigen å få gjeve ut den informasjonen han sat med i bokform, men fekk avslag med orda: «meget interessant, men litt for spesielt til å utgis i Norge nå til dags». 

Manuskriptet vart endeleg ugjeve i 2008 og lansert på Holocaustmuseet i Oslo under tittelen «Skammen». I etterordet skriv Sigurd Becker, ein av dei som Eggen hjelpte til Sverige: 

Det er med underlige og vemodige tanker jeg har lest gjennom manuskriptet til Kjell Staal Eggen. Enda så mange ganger vi snakket sammen og har berettet for hverandre om det som skjedde, dukker det opp nye opplysninger som gjør at stadig flere brikker faller på plass. Eggens oppgave har vært å beskrive hvor unnfallende norske myndigheter var overfor den jødiske befolkningen under krigen 1940-45.