lørdag 2. desember 2017

England



6. England og Guds evige plan


England har vore i spissen for både verdshandel og -politikk gjennom fleire hundreår. The Commonwealth, kolonimakta, var så vidfemnande at over deira område «gjekk sola aldri ned». Uansett kvar ho skein på kloden, skein ho over land styrt frå London.

1917-20


Det var derfor ikkje unaturleg at då det ottomanske riket gjekk til grunne, stod England sentralt. Engelske soldatar under general Edmund Allanby slo hol i det ottomanske forsvaret i Negev, og opna vegen til Jerusalem mellom anna. Bysta av han ved universitetet i Beer Sheba, står der til minne om det slaget. Det var derfor naturleg for dei allierte å gjeva England styret over området.


Balfour var utenriksminister i 1917 då han skreiv til den engelske sionisten Rothschild at regjeringa hadde vedteke å setja av noko av mandatområdet  til «nasjonal heim for jødane». Tidlegare hadde det vore lansert forskjellege stader i verda jødane kunne få land, men det hadde jødane alltid avvist. For dei var berre eitt område aktuelt: Det landet Gud hadde lova Abraham og hans etterkomarar. (1. Mos.12 med fleire).

Som resultat av den engelske regjeringa sitt vedtak, vart det laga eit kart over det framtidige jødiske territoriet. Det samsvarar i store trekk med Guds lovnad til jødane. Då Folkeforbundet oppstod i 1920, gjekk det engelske vedtaket inn i deira lover, og frå det til det noverande FN. Me kan med ein viss rett seia at det er ein del av FN sin «grunnlov».


Som Jesu fødsel skapte eit «før» og eit «etter» i verdssoga, skapte vedtaket eit «før» og eit «etter» for jødane. Det engelskmennene vedtok i 1917, opna vegen mot det moderne Israel grunnlagt i 1948.


Jødane skulle få tilbake det landet som Gud hadde lova dei frå Abrahams tid. Eit bønnesvar både for jødar og bibeltruande kristne. Kristne som hadde bedt konkret om dette, eller berre hadde bedt «Skje din vilje». For Guds vilje og lovnad vart oppfylt på denne måten enten me vil tru det eller ikkje.


2017


Ein av dagane eg var i England, var hundreårsdagen for Balfourerklæringa. Statsminister Netanyahu var på vitjing og takka England og Teresa Mai for gode ord og godt føredøme. Det såg eg på israelsk TV. (ILTV).


Eg, ukjend som eg er i den engelske medieverda, kjøpte ei avis som var både tjukk og stor. «Her vil eg heilt sikkert finna noko om det», tenkte eg. Londonavis sjølvsagt.


Men eg fann ingen ting om hundreårsjubileet eller Netanyahu si vitjing. Eit stykke bak i avisa stod ein kort kronikk knytt til jubileet. Av ein anglikansk biskop som ikkje skreiv noko  vesentleg om sjølve erklæringa.  «Vår oppgåve er å BE for folka der nede», skreiv han, «både undertrykkjarar og undertrykte». (Eg prøvde ikkje å lesa for mykje mellom linjene, men syntest at der stod: «Orsak». Det linjene var så rundt at det ikkje skulle støyta korkje semittar eller antisemittar, israelarar eller såkalla palestinarar. Men med ein tydeleg peikefinger mot jødane som «tok landet frå dei andre».)


Ikkje eit ord om den historiske bakgrunnen eller at vedtaket kveikte eit håp for eit folk som hadde vorte forfylgt og mishandla gjennom hundreår etter hundreår, verda over. Ikkje eit ord om Guds lovnader til jødane, dei som hadde vorte forfylgde i land etter land, nekta innreise i mange land (som i Noreg), og ofte røva for det vesle dei hadde. Verda visste om blodinge progromar heilt fram til slutten av første verdskrigen. (Hitlers «endelege løysing» kom seinare).


Det var dette Balfour ville retta på. Men ikkje alle engelskmenn var einige. Dei som skulle fordela del Osmanske riket, syntest området som var lova jødane, var for stort. Dei «andre» fekk mesteparten. Jødane resten. Det skreiv biskopen ikkje noko om.

FN, som skulle vera fredsdua i verdspolitikken, ser i dag ut til å vera i slekt med rovfuglane. Kva for ein fugl eg ser for meg, skal eg teia om. Men hakka kan «han», og då først og fremst på jødane. Sjølvsagt. «Hine» er stakkarar som må ha støtte og pengar uansett avtalar og historiske fakta. 

Medlemsstatane i fredsdueorganisasjonen slåst både med lovlege og ulovlege våpen, driv millionar frå heimane sine om dei ikkje greier å ta livet av dei. Terroristar prøver etter beste evne å drepa og øydeleggja uskuldige kvar som helst i verda. Også her i England. Heltar som skular i «Jødeland» vert  kalla opp att etter, og som i lærebøker og TV der nede set opp som føredøme for komande slekter.

Ei rekkje statar – som Noreg, har støtta «stakkarane» politisk og økonomisk. Med astronomiske tilskot, og med minimale krav (om nokon) til pengebruk og politisk utnytting av hjelpa.

Nok om det. Eg fann ikkje det eg leitte etter i avisa, men fann likevel noko viktig: Biskopen oppfordra til bøn. Måtte både politiske og religiøse leiarar og andre  gjera som han: BE. Det viktigaste er ikkje om dei høyrer til «Labour» eller er «tory», er jøde eller «frå nasjonane», men at me alle ber: «Lat viljen din råda. Lat riket ditt koma...».

---

Eg lærde noko meir om England: Eg spurde han eg budde hjå, kvifor det ikkje stod noko om hundreårsjubileet i avisa eg kjøpte. Han såg på avisa. «Den avisa skriv berre slarv. Eg kjøper ho aldri!» Han hadde sikkert rett. Det meste i bladet var store bilete og stoff om skandalar og «slarv». Om namngjetne skodespelarar og politikarar. Kven hadde klappa på kven, kvar, korleis og når. Og så vidare. 

Bladet var tjukt med stort opplag. Om ikkje verten min hadde kjøpt ho nokon gong, må det vera andre som har gjort det. Det er pengar å tena på slikt. Sikkert og økonomisk tap om dei skulle få ord på seg for å støtta jødane....

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar