«Sterkere enn Gestapo»

Bak dødelege piggtrådgjerde...

Forfattaren brukar dekknamnet «Tante Anna», og boka har tittelen eg har sitert over. (i) Ho kom ut same året krigen slutta. Som Eddy de Wind, gjorde «Tante Anna» notatar under krigen, og skreiv boka ut frå dei. I mine auge gjev dette bøkene stor historisk verdi. Dei hadde ikkje andre bøker eller kjelder å henta stoffet sitt frå. Alt var sjølvopplevt, eller var hendingar dei dei var i lag med, opplevde. Tante Anna skriv:

«Jeg vet at mange av vennene mine vil si: Jeg har da opplevd enda verre ting enn det boken forteller om, i torturcellene og de tyske fengslene. Jeg vet det. Jeg kunne også skrive mer for å avsløre overfallsmennenes mentalitet, men skulle jeg fortelle alt om «herrefolkets» opptreden mot oss kvinnelige fanger, ville boken blitt et funn for dem som er ute etter pornografisk lektyre». (ii)

Første delen av boka er om det illegale arbeidet «Tante Anna» deltok i, og om torturen dei vart utsette for av tyske og norske torturistar. Etter det, kjem fange-transporten til Stettin.

Mellom fangane på transporten er ein norsk teolog som har fått smugla med seg ein Bibel. Han heldt andakt kvar morgon og kveld. Ein kveld under andakten ser dei at soldaten som står vakt ved den opne lasteluka over dei, tørkar tårer. Og presten ber for «de norske fangene og for våre kjære der hjemme» - «og for dem som hører på meg».

Sachsenhausen

Det var der fangetransporten enda. Tante Anna skriv:
«Fjorten lå syke, men de måtte ikke snakke om det, for viss de ble syke, ble de sendt til badekammeret, dvs. på andre siden av døren. Det gikk en dør inn i gasskammeret, og krematoriet var neste etappe. De måtte prøve å hjelpe dem uten at tyskerne fikk vite det.
……

Galgetre ved avrettingsplassen i Auschwitz

«I Sachsenhausen var det samlet flere tusen kriminelle forbrytere fra hele Tyskland. Det var mordere, overfallsmenn, voldtektsforbrytere, tyver og bedragere. Disse fangene ble fortrinnsvis brukt som formenn …  De utviste en råhet og grusomhet overfor sine medfanger som grenset til vanvidd.
……
De hadde fullmakt til å slå og pine sine medfanger så meget de lystet, og gjennom dem kunne en kjøpe seg fri både straff, som en var ilagt uskyldig, og man kunne få tillatelse til å ligge hjemme hvis man var syk. Men betalingen var alltid matvarer, og maten var jo altfor knapp fra før av». (iii)

Verre enn i Auschwitz – Birkenau?

Tanta Anna skriv om ein som vart teken fordi han hadde skrive eit brev han prøvde å smugla ut til familien sin:
«Han ble dømt til å henges etter hendene som var bakbundet, og scenen skulle foregå mens alle sto og så på. Han ble kledd naken, hendene bundet bak på ryggen. Han ble heist opp i et såkalt galgetre (iv). Da dette var gjort, ble det opplyst at han skulle få 25 stokkeslag.  Denne avstraffelsen ble utført av offentlige «schlägere». Det var lystmordere som hovedsakelig hadde den slags verv».

Idiologisk motivert sadisme

Boka fortel at det kom ei sending på 2 000 jødar frå Polen og andre land der det kanskje og var norske jødar. Desse hadde kome med tog, og vart stengde inne:

«De var blitt stuet inn i tog som var helt lukket, uten mat og drikke og uten bøtter til å gjørde sitt fornødne i. Nå er de alle saman inne i den store forsamlingssalen. - Hva som har foregått med dem, vet ingen, men alle tenker det verste.
………..
En av kriminalforbryterne kommer ruslende forbi. Han kikker også inn gjennom vinduet. Han ler og slår seg på lårene og synes det er veldig morsomt. Nå har de stått slik på femte dagen uten mat, uten drikke, uten å komme ut og lufte seg, uten anledning til å gå på toalettet. Han banner og sier: - De er seigliva, jødesvina».

Ingen fekk lov å hjelpa dei. Etter endå ein omgang med tortur, vart dei som endå levde, drepne med giftsprøyter. (v)

Noko liknande skjedde med 2 000 russiske krigsfangar som gjennomgjekk same torturen før dei dei som endå levde, vart sende i gasskammeret. (vi)

Ein av dei norske, Christian Fredrik, spør med ein av vaktene om kvifor dei gjer dette, og får svaret:
«Det er ordre fra høyeste militære hold at disse fangene skal kues før de dør, de hadde holdt så lenge stand, og de hadde skadet den tyske Wehrmacht meget».

Dødsmerket på uniformshua til soldatane ....

Dødsmelding sendt heim

I ei av bøkene frå Auschwitz står at sjukepleiarane skreiv ut dødsattestar med vanlege dødsårsaker for dei sjuke og unyttige som skulle drepast. Der står at attestane var skrivne medan fangane endå låg og venta på at dokterens skulle få tid til å gjeva dei giftsaprøyta!

På side 225 fortel «tante Anna» at kona til ein av tysklandsfangane fekk brev frå det tyske sikkerheitspolitiet:

«Det er en kort meddelelse om at hennes mann er død av dobbelsidig lungebetennelse.
Det ble stille en lang stund mellom de to kvinnene. Eva begynner å gråte stille, omsider får hun fram:
- Det er forferdelig. Det er forferdelig.
- Den unge enken prøver å holde gråten tilbake, og hun sier til Eva:
- - Tror du jeg kan arbeide sammen med deg i stedet for han som ikke er mer?
- Det er mer enn Eva kan klare. Hun gråter høyt. Litt etter faller det ro over dem begge. Enken sier til Eva:
- - Du må ikkje innbille deg at jeg tror på den dobbeltsidige lungebetennelsen. Han er nok drept av tyskerne. Kjære la meg få arbeide i hans sted.
- Eva nikker. Hun er for beveget til å kunne svare.
- Og Eva forstår. Han døde uten å røpe noen.
- Hun kan gå ut av dekning».
---------------
Med desse orda frå «Tante Anna» vil eg avslutta kapittelet om nazistane sine misgjerningar under andre verdskrigen. 

---------------
(i) Tante Anna: "Sterkere enn Gestapo", utgjeve av Ekko Forlag, Oslo i 1945. Hennar eigentlege namn var Ellida Aakre-Bjørnsen, fødd i Ålesund i 1897, arrestert i samband med spionsak i 1941.
(ii) Frå innleiinga. (Unummererte sider).
(iii) Frå side 190-191.
(iv) Ein slik ved avrettingsplassen i Auschwitz også.
(v) Frå side 210 og utover.
(vi) Det står om desse frå side 217 og utover.
---------------

Det er ikkje lov å bruka tekst eller bilete frå denne bloggen uten skriftleg løyve frå meg.