Kirsten Brunvoll: Veien til Auschwitz. (Framhald).

Møtet med Auschwitz var vond - både transporten dit, og møtet med sjølve leiren. Synet av haugar med lik, og noko som likna «ein fabrikk»: «Det veltet tykk, svart røyk ut av pipen. Senere fikk vi vite at det var et av Auschwitz’ mange krematorier».

Deira transport vart plassert i eit betongbygg merkt «Til badet». «Utenfor badet lå likhaugen frå i går. Tyskerne hadde strødd et tyng lag kalk over. Enda rørte menneskene seg. En stemme jamret og ropte: «Mor, mor»».

Kirsten og dei to andre norske i denne sendinga vart bada «i et av Auschwitz mange gasskammer». Ein ung jødisk gut styrde vatnet, og elles var der jødiske «tillitsvakter» som var med og jaga fangane vidare.(i) 

Etter at dei var registrete og hadde fått sine nummer, vart dei innlosjerte i stallen frå den gamle, polske militærleiren. Dei norske var sjuke og vart sende på «Ambulanz», en slags poliklinikk. «Legen var en polsk-jødisk fangedoktor. Hun var meget flink og sympatisk, alltid like vennlig og hjelpsom mot alle og på farten frå morgon til kveld».

Vidare utover i boka får lesaren eit godt bilete av leiren og livet der. «Auschwitz var et sumpland. Leiren var bunnløs leire. Når det regner ble hele leiren med engang forvandlet til en ubeskrivelig ufremkommelig svinesti. Vi måtte vasse gjennom vanndammer og sank i leire. Den grå leiren klebet seg til skoene og strømpene og åt seg oppover oss.

Ingenting trivdes i Auschwitz. Langs veikantene vokste bare enkelte steder ugress. Det var giftiggrønt. Elles var det grå leire. Her var plantet noen trær. De fleste var døde og sprikte med sine nakne grener. Noen levde og skjøt hver vår noen blader, med ble ikkje større. Blomster så vi ikkje.

Prestekragar blomstra utanfor piggtråd-gjerdet..

Men utenfor det elektriske gjerdet hadde fangene drenert sumplandet. Det ble gjødslet med aske frå krematoriene. Fangene gikk med 10 skritts avstand og spredte asken utover. Den la seg på klærne og ansiktene deres. Det var en underlig gråsvart rad som ble voktet av SS-menn med bjeffende hunder. Der ute vokste prestekrager og blåklokker. Noen av dem stakk hodet inn av gjerdet og nikket til oss.
…
I klart vær så vi Karpatene reise seg i blålig dis langt borte. De virket kjølige og rene og minte om Norge…»(ii)

Jødeskjebnar

Brunvoll skriv mykje om jødar, truleg fordi ho under leirtida hadde mykje kontakt med jødiske kvinner på arbeidsplassane og i sjukestovene. 

Ho skriv: «En mengde jødetransporter veltet inn. Mange kom ikke inn i leiren, men ble kjørt fra toget like til gasskamrene. …..

Hele leiren var overfylt med jøder. En mengde av dem fra Ungarn. Krematoriene gikk for fullt. Svarte røyksøyler og høye flammer sto mot himmelen dag og natt. Det luktet brent hår og knokler. Stemningen var uhyggelig. I Auschwitz fantes 5 kjempestore krematorier med moderne innretninger. Hvert krematorium hadde flere gasskammer i forskjellige størrelser. Her var 5 forbrenningsovner i hvert krematorium. Dessutan fantes i filialleirene i nærheten 2 store krematorier. I mai, da store masser av jøder frå Ungarn ble ført til leiren, ble kapasiteten for liten og i skogen ved krematoriene ble der gravd graver hvor likene ble brent. Det er på 24 timer forgasset 60 000 fanger. Gjennomsnittlig ble forgasset og brent 18 000 fanger pr. dag. Til giftgass bruktes cyklon B som ble ført inn i gasskamrene gjennom små åpninger i sideveggene eller gjennom luftventilene. Det skulle bare 0,12 m.gr. til 1 liter luft. Ved inn ånding fikk ofrene angstfornemmelser, hodesmerter og brekninger. Etter 10-15 minutter var de fleste døde. På 210 kvm kunne 2000 mennesker bli presset inn og forgasset. Når dørene ble åpnet, lå hauger av døde mennesker like innenfor dørene, hvor de hadde søkt hen i håp om å slippe ut»(iii)

Også Brunvoll fortel korleis tyskarane valde ut dei som skulle drepast, og dei som skulle «i krigsindustrien, bergverk eller gruver». 

«Det var jødene som betjente alle gasskammer. De var 500 mann, og ble kalt Sonderkommando (iv). Mange så sine kjære og kjente gå i gasskammeret. Det ble fortalt at de fleste ikkje holdt ut med enn 3-4 måneder. Når nervene klikket, ble de selv forgasset.»

Nok er nok

Desse avsnitta frå boka får greia seg. Vil du lesa meir både om jødar og ikkje-jødar i leiren, så kan du låna boka sjølv. Det er vondt stoff å arbeida seg gjennom.

For meg har studiet av det som hende der nede, vore ei vond oppleving. Så vond at eg inst inne kvir meg til turen eg er invitert med på til Polen og Auschwitz. Samstundes ser eg fram til turen. Eg innser kor viktig det er at eg som berre har opplevt fred og fridom, har eit reelt bilete av det som føregjekk heilt fram til året eg vart fødd.

Kvifor?

Eg trur det vil skje på nytt. Kanskje ikkje etter Wannsee-modellen, men kva garanti har me for at det ikkje ligg noko endå verre framfor oss?

Russlands overgrep mot Ukraina syner den som vil sjå det, at vondskapen i verda lever i beste velgåande.

----------------------------------------
(i) s. 185 og utover.
(ii) S. 201 og utover.
(iii) s. 204 og utover.
(iv) Ordet betyr «Spesialkommando».

---------------

Det er forbode å bruka tekst eller bilete frå denne bloggen uten skriftleg oløyve frå meg.