Kirsten Brunvoll: Vegen til Auschwitz. (i)

Også denne boka er skriven av ein norsk «Nacht und Nebel-fange» som vart send forskjellege stader før ho kom til Ravensbrück og seinare Auschwitz. Ho fekk ei mykje lengre tid i leirane enn Magnusson, og gjev eit allsidig bilete av livet der. Ho skriv og om jødar ho møtte. (ii) 

Brunvoll skildrar møtet med Ravensbrück, behandlinga dei fekk som nykomlingar, om organiseringa i brakkene, og arbeidet dei vart fordelte til. Der fekk dei utdelt vinklar/merke som viste kven dei var. Ho og dei andre norske fekk raude vinklar for «politiske fangar» og fangenummer. Svart og gul vinkel i stjerneform var gjeve til ««Rassenschänder» («tyske kvinner som hadde hatt omgang med jøder». 

Etter dette var det ei tid i karantenebrakke der dei mellom anna måtte læra ordensreglementet. Det verste var å koma i «Bunker», dei underjordiske fangeromma som få fangar slapp levande ut frå.(iii)

Utnytting av fangane

Framsida på den utgåva eg las

Mange av fangane vart sende til Siemens som trong presisjonsarbeidarar. Dit vart grupper på 50 sende på prøve, og dei beste valde ut. Dette var ettertrakta fordi dei då fekk arbeida i oppvarma rom «og noenlunde arbeidsordning, for arbeidets skyld – ikkje for fangenes». Der var og andre fabrikkar fangane vart sende til, til dømes porselensfabrikken i Karlsbad.

Dei som arbeidde ute, hadde det mykje verre. Dei hadde vakter som skreik, sparka og slo, og det var vanskeleg å «marsjere ordentlig i de sandhaugene med tresko». Desse kvinnene gjorde alt, renovasjon, byggearbeid, jordarbeid og gartnararbeid. Dei heldigaste kom i administrasjonen, på kjøkenet eller som dokterar og sjukepleiarar.

Framsida av første utgåva av boka

«Mange undret seg over hvorfor tyskerne arresterte kvinner i alle okkuperte land. Men mange av de foran nevnte bedrifter var viktige ledd i tysk krigs-produsjon. De trengte stadig fleire folk. Kvinnelige fanger ble solgt som slaver til disse fabrikkherrer. Fabrikkherrene betalte et visst beløp pr. fange. Tyskerne fikk på denne måte for en billig penge drevet en stor del av sin krigsproduksjon og frigjort den mannlige arbeidskraft for hæren».(iv)

På sjukestova

Her er og informasjon om «revier», det me ville kalla «sjukestove». Der møtte Kristen Brunvoll polske «Kaninchen» - prøvekaninar. «De ble brukt av SS som forsøksdyr. Enkelte av disse kvinnene var dødsdømte.» - «Kaninschen protesterte aldri. De fant seg i det. … De visste at deres liv ikkje var meget verd. Dødssprøytene, eller «himmelsprøytene», som de ble kalt, var godt kjent i leiren.»

«For at de skulle holde ut eksperimentene, fikk Kaninschen betre forpleining. Deres polske venninner var ofte på ulovlige lynvisitter med kaker og frukt frå sine pakker. Det hendte også at de fikk blomster som medfangene «orget» i SS-gartneriene». (v) Ein annan stad skriv ho at gartneria hadde «vakre dypblå stedmorsblomster».

For meg var informasjonen om «bibelforskerne» nytt. Dei heldt til i Blokk 12. «De fleste bibelforskerne var tyske. De arbeidet åpenlyst mot krig og Hitlerisme. … De nektet bestemt å delta i krigsproduksjon… (og).. å sy soldatuniformer». 

Ei siste blomsterhelsing

Dei hadde tilbod om å verta fri mot «en lojalitetserklæring overfor «Føreren. De svarte at de hadde bare en fører, Jehova, og ham ville de følgje». Desse fangane var snille og respekterte både av medfangar og SS, og hadde kvar kveld andakt og song. Der dei budde, kunne andre fangar vera trygge, for dei stal ikkje frå medfangane slik det var vanleg. «De hadde betrodde stillinger i kjøkkenet og hadde oppsynet med våre effekter. Elles arbeidet de i fjøs, stall, hønsehus og gartneri og som pleiersker». (vi)

Sendt vidare til Lublin

I Lublin vart kvinnene første natta innlosjerte  i det gamle gasskammeret. «Det var ikkje tvil om at vi nå befant oss i eit av Lublins beryktede gasskammer, hvor tusener og atter tusener hadde endt sitt liv….. Det stemte med kva jødinnen fortalte i Ravensbrück: «Fra transportene kom de like i badet. Der fikk de utlevert såpe og håndkle. Alle gikk avsted og stilte seg under dusjen. Det kom ikkje vann, men gass. Skrik og forvirring. Etter 10 minutter var alt stille. En luke i gulvet ble åpnet og med lange skyffelaktige stenger ble likene ført ut, kjørt på lastebil og brent, eller gravd ned i fellesgraver» (vii). Her hadde dei drepe 22 000 jødar på ein gong, skriv ho.

Men for Brunvoll og dei andre norske gjekk vegen vidare. Etter ei tid vart det ny seleksjon der dei friske vart sende til fabrikkarbeid i Ravensbrück. Dei gamle og sjuke (inkludert Kirsten) vart sende i vaskebrakka klargjort for sending til Auschwitz.

Opplevingane hennar der, kjem i neste blogg.

--------------------------------
(i) Kirsten Brunvolls eigentlege namn var Kirsten Olava Sørsdal (1895-1976). Ho var fengsla for illegalt arbeid under krigen. Etter krigen vart ho kjend som dramatikar og forfattar. «Veien til Auschwitz» kom første gong ut i 1947. Eg har brukt H. Aschehoug & Co si utgåve frå 1964.
(ii) Så langt eg kunne sjå, hadde Magnusson ingen ting om jødar.
(iii) S. 107.
(iv) s. 109-110.
(v) s.113-114.  (I ei anna bok om Auschwitz, vert det sagt at gartneria og jordbruket hadde god produksjon for oska frå krematoria vart brukt som gjødsel).
(vi) s.126 og utover. (Brunvoll skriv ikkje kva trudomssamfunn desse høyrde til. Personleg tenkjer eg at dei to mest aktuelle kan vera mennonittar, eller Jehovas vitne.)
(vii) s. 157.

------------- 

Det er forbode å bruka tekst eller bilete frå denne bloggen uten skriftleg oløyve frå meg.