Humanisme og menneskesyn

Slik ser boka ut.

Etter bøkene om evolusjon og mennesket sin plass i universet, lånte eg to bøker av Humanist forlag, eit forlag eigd av Human-Etisk Forbund i Noreg. Første boka er Richard Norman: «Humanisme». Boka er oversett av Kåre A. Lie. (Humanist forlag Oslo. 2007). Richard Norman har vore førelesar ved universitetet i Kent, og er ein av Storbritannias med populære humanistar, står det bakpå boka.
Etter eit sitat frå Hamlet kjem eit retorisk spørsmål som utgangspunkt for forfattarens utlegging om kva humanisme er. Lesaren vert deretter ført gjennom «Hvorfor vitenskapen undergraver religionen», «Hva er det som er så spesielt med mennesket?» og «Moral i en gudløs verden». Alt dette vert knytt opp til humanismens forståing av vitskap og gudstru, pluss ein etikk bygd på at «Gud er død».

Kapittel to omhandlar spørsmålet om Gud som skapar, og han siterer Paley (s.36) si alternative forklaring på livet på jorda der det mellom anna står: «…et hvert organisk legeme vi kan se, bare er noen få av tilværelsens mulige varianter og kombinasjoner som er blitt til gjennom umåtelig lange tidsrom, at nåtidens verden er en levning av denne variasjonsbredden, at millioner av andre kroppsformer og andre arter har gått til grunne fordi de hadde en oppbygning som ikke satte dem i stand til å overleve eller føre sine arter videre».

Darwin og hans samtid leitte etter «the missing link» mellom apene og menneskja. Seinare tider har vist at det manglar «missing links» i overgangen mellom dei forskjellege artane også.

Forfattaren kallar endringar innan ein rase, det eg ser på som ein type evolusjon, for «varianter», og skriv: «Det er intet klart skille mellom «varianter» og «arter», og den gradvise akkumuleringen av modifikasjoner kan skape former som ikkje bare er nye varianter, men nye arter». Beviset meinar han finst i genetikken, ikkje i restane av overgangsformer som aldri er funne. 

Realiteten er at mellomledd mellom artane, heilt frå dei minste former for liv, til dei største, er fråverande til no. Det går an å driva avl, eller styrt evolusjon om du vil, slik NRF (norsk rødt fe)  er utvikla med gode eigenskapar for både kjøt- og mjølkeproduksjon. Derimot er det ikkje i praksis råd å kryssa forskjellege arter, til dømes mellom katt og hund, eller ku og hest. Darwins «Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg, eller de begunstigede rasers bevarelse i kampen for tilværelsen», kunne ikkje visa til evolusjon over artsgrensene.

Forfattaren i nemnde bok hevdar derimot at dette ikkje er eit problem, og angrip Guds Ord. På side 85 siterer han Genesis 1,26 og skriv så: «Fremveksten av vitenskapelig forståelse har styrtet mennesket ned fra denne høye tronen og ødelagt dette smigrende bildet.»

I det siste kapitlet i boka, «Mennesker og andre dyr», set humanisten mennesket inn i ein evulosjonistisk samanheng. Han har tidlegare (s.95) sitert Aristoteles’ ord om mennesket som «sosialt dyr». Som «sosiale dyr» i ei verd der «Gud er død» (i), er komplekse spørsmål om til dømes «dødshjelp og abort» (undertittel s.120) enkle, hevdar han.  Side 118: «Jeg mener at en rasjonell moral ikke trenger å baseres på religiøs autoritet…» og så skriv han om «fellesmenneskelige verdier basert på menneskets natur»….. «Religiøs moral binder gjerne disse fellesmenneskelige verdiene opp til en god del «rask», og humanismen vil gjerne få dette «rasket» vekk.»

«Verdier og verdighet. Tanker om det humanistiske livssyn»

Dette er tittelen på den andre boka eg lånte på Biblioteket, med Didrik Søderlind (red.) og utgjeve på Humanist forlag, Oslo, 2007. Frå dei forskjellege forfattarane, har eg valt ut dette:

Baksida har bilete av forfattarane

Lars Fr. H. Svendsen skriv om humanismens filosofihistorie, og startar med informasjon om korleis humanisme vert omtalt i forskjellege land. Sjølv vel han «antroposentrisme» (ii) som utgangspunkt, altså ei lære med mennesket som sentrum.  

Kirsti Bergh skriv om «Når siste ord skal sies. Om å være humanistisk gravferdstaler». Ho ynskjer å halda tale om «menneskets del av naturens store kretsløp, om livet – og om døden». (s. 81). «Vissheten om dødens endelighet gjør ikke den humanistiske gravferden til en følelsesløs, byråkratisk affære. Her er det kanskje i større grad rom for følelsesladet musikk, emosjonell sørgestemning og høystemt hyllest til livet. Her er det åndelighet – uten religiøsitet». (s.83).
 

Bernt Hagtvet skriv om «Forskjellighetens fellesskap. Menneskets rettigheter og humanismens moral». På side 119 har han undertittelen «Humanismens fiender», og held fram: «I forrige hundreår har særlig tre ideologiske posisjoner vist at humanismen og menneskerettens grunntese om at mennesket har verdi ikke på noen måte er en selvfølgelighet. Den tyske nasjonalsosialismen, den sovjetiske stalinismen og nasjonalistisk eller religiøs fundamentalisme i alle former (kristen, muslimsk, hinduistisk eller jødisk) har krenket menneskeverdet på det groveste.»

Hagtvedts utsagn er nok det eg vil hugsa......

Hagtvet skriv om FN: «Ikke tilfeldig oppstod det moderne menneskerettssystemet i FN fra 1945 til 1948. Dette var rett etter det dypeste sivilisasjonsfallet i moderne tid, den andre verdskrigen, med nazistenes folkemord mot jødene og Stalins slaveleirer som bunnmål». Kristen, jødisk og andre sin religiøse «fundamentalisme» er slik forfattaren ser det,  på lik linje med Hitlers utrydding av seks millionar jødar, og Stalins valdsregime. (iii)

Levi Fragell har termaet «Internasjonal humanisme. Om humanistbevegelsens feiltrinn og framganger». Han startar med at livssynet humanisme fekk sin eigen verdsorganisasjon i 1952. «Det ble i løpet av 50-årene akseptert av FN og andre overnasjonale organer som et livssyn med samme status og rettigheter som verdensreligionene. I denne sammenheng var det til god hjelp at bevegelsens lederskikkelser omfattet FN-gründere som UNESCOs Sir Julian Huxley og FAOs Lord Boyd Orr.» 

Dette sitatet frå Fragell, og Hagtvet sitt utsagn om religiøse fundamentalistar, var det som sette seg mest fast hjå meg. Grunnen? FN har markert seg med resolusjonar og fordømming av jødane år etter år, medan folkemord og overgrep andre stader i verda, vert «sopte under tepper» gong etter gong. Men eit høve til å dømma – og fordømma – jødane, let FN aldri gå frå seg. Beviset ligg i talet på FN-resolusjonar mot Israel samanlikna med andre land!

Denne boka sluttar med «Norsk humanistisk manifest 2006» som er interessant lesing. Der står mellom anna: «Tilværelsen har ingen forutbestemt mening; vi er frie til å skape mening og finne mål for våre liv.» Og «Vi tar avstand fra totalitære religiøse og politiske ideologier og tenkemåter».
----------------
Etter å ha lese side opp og side ned, sat eg att med inntrykket: Humanismen set altså likskapsteikn mellom «totalitære religiøse … ideologier og tenkemåter» og systematisk drap av menneske slik Hitler og Stalin gjorde det! Kan det stemma?  Med dette utgangspunktet er det lett å forstå at både FN – og alle som deler dette humanistiske synet, gjer alt dei kan for å fjerna tanken om Gud, og få bort frå jorda si overflate alle «religiøse fundamentalistar»! (iv)

 
Vil dette vera Antikrist si regjeringsplattform når han stig fram?

----------------------
(i) Sitatet er frå Nietzsche (1844-1900), var truleg ikkje sagt med tanke på at Gud hadde levt, men no var død (fysisk). Tanken var heller at i hans tankeverd var Gud ikkje-eksisterande og «død». «Vi er alle Guds mordere», er eit anna sitat som vert tillagt Nietzsche.
(ii) Personleg likar eg og best «antroposentrisme» av den enkle grunn at det liknar på «egoisme». Eg synest begge –ismene har mykje til felles.
(iii) Eit slik utsagn er så sjokkerande at eg spør meg sjølv: Er dette humanisme?
(iv) Teksten klårgjer ikkje kriteria for klassifieringa «religiøs fundamentalist».  Kanskje det er der eg høyrer heime?

Det er forbode å bruka bilete eller andre ting frå denne bloggen uten skriftleg løyve frå meg.