Kvar kunne dei sjå åsane frå?

 Fjell og fridom

«Hvor langt er det til de disige, blå fjellene? Hvor bred er sletten som strekker seg ut i det strålende vårlyset? Kanskje en dagsmarsj for frie føtter. En time til hest, i raskt trav. For oss er det lenger, mye lenger, uendelig langt. Fjellene tilhører ikke denne verden, tilhører ikke vår verden. For mellom oss og fjellene løper tråden.» (i)

 Kirsten Brunvoll såg dei: «I klart vær så vi Karpatene reise seg i blålig dis langt borte. De virket kjølige og rene og minte om Norge».(ii)

Det var desse fjella eg såg etter med me gjekk omkring i Auschwitz den dagen, men eg såg dei ikkje. Kanskje fordi det flate området leirane ligg i, har meir skog i dag enn før? Eller kanskje fordi det ikkje var lov å gå opp i høgaste brakkene og sjå om eg kunne sjå dei derifrå? Sjølv frå borga i Krakow, var det ikkje fjell å sjå, berre nokre låge åsar i flatt land.

For dei to representerte dei blå fjella langt der borte den fridomen som piggtråden og mishandlinga i leiren tok frå dei.

Eddy de Winds bok

Dette var mitt "kart" i Auschwitz

Eddy de Wind var ein dokter som saman med kona Friedel vart sende til Auschwitz saman med andre jødar frå Nederland. Han skreiv medan han var der, og fortel om livet og opplevingane sine. Første kapitelet, som eg alt har sitert, har «eg-form». I resten av boka kallar han seg «Hans». Friedel sit eigentlege namn vert derimot brukt gjennom heile boka. 

Under utveljinga på jernbanestasjonen havnar begge mellom dei som får leva, og lesaren får fylgja dei heilt fram til frigjeringa.

Boka minte meg mykje om det Kirsten Brunvoll skreiv. Begge fortel om livet i leirane, om folka dei møtte og om lagnadane deira. Hans si forteljing er sett ut frå livet som ektemann og dokter i Auschwitz-maskineriet, og som hadde kona si i Block 10 der eksperimenta med kvinnene føregjekk. Kristen Brunstad levde som «Nacht und Nebel»-fange og fortel det ho som kvinne opplevde gjennom arbeidet, men og såkalla «vitskapelege eksperiment». 

Begge observerte og skreiv om forskjellege grupper av fangar. Det same galt SS-soldatane, og hierarkiet som var bygd opp under dei.

Her  budde Eddy de Wind

Kvinneavdeling og mannsavdeling

Auschwitz var delt i fleire sektorar med elektrisk piggtråd mellom. Som ny i leiren gjekk Hans (iii) ein kveld saman med ein annan hollendar langs Birkenallee og såg mot Brakke 10. (iv) Brakka heitte «Hygienisches Institut zu bakteriologischen und serologischen Undersuchungen der Waffen-SS Süd-Ost», ei brakke for kvinner brukt til medisinske eksperiment. 

Hans budde i Block 9. Seinare han fekk vera med å bera mat over til kvinneblokkene, slik at han og kona kunne sjå kvarandre ein augneblink. Han skriv ein stad:

Ei dør Hans ofte brukte

«Hans skjønte bare halvveis hva det var som foregikk i Block 10, og hva formålet kunne være. Var ikke massesterilisering et hovedpoeng for tyskerne? Ønsket de ikke å sterilisere alle jøder, polakker, russere og kanskje andre også? Hva annet kunne disse gynekologiske eksperimentene bety enn forsøk på sterilisering? Jødiske kvinner var billige forsøksdyr. Man kunne bare glede seg over deres lidelse, og det var slett ikke farlig om de kreperte eller ei. Med slike tanker returnerte han til Block 9». (v)

Møte med Goebbels

Livet i leiren kunne delast opp i gode og vonde periodar etter den eller dei personane som hadde kommandoen til ei kvar tid. Han skriv at etter ein bra periode overtok Goebbels kommandoen i Block 10:
«Han blandet seg opp i alt og tvang alle kvinnene, uten unntak til å delta i eksperimentene. Han var ingen medisiner, men en kjemiker fra IG Farben-industrien, selskapet som betalte for eksperimentene, og som hadde en økonomisk interesse av nye medisiner».

Goebbels tok Hans i å prata med Friedel i Block 10, noko som resulterte i straffekommando. Men etter ei tid fekk han koma tilbake og berga derfor livet.

Bibelstudentene

Tru og piggtråd

Både de Wind og Kirsten Brunvold skriv om menneskje som er i leiren på grunn av si tru. Eg spurde guiden vår om ho visste kva grupper eller «sekter» der var snakk om. Det ho visste var «Jehovas vitner», men og at der var andre truande som ikkje ville bøya seg for Hitlers politikk. Brunvold skriv svært fint om dei, noko de Wind og gjer.

«En gang hadde det vært 800 av dem i Dachau.(vi) Lagerführeren hadde bedt alle om å komme til appellplassen: «Hvem av dere tror fortsatt på bibelske profetier?» Alle hadde rakt hånden i været. SS-soldatene plukket ut ti menn og skjøt dem på stedet. Så gjentok de det: «Hvem tror fortsatt på…» Nok en gang rakte alle opp hånden, og nok en gang ble ti skutt.

Dette fortsatte en stund, men etter hver runde med denne dødsdansen ble det flere tvilere, færre og færre rakte opp hånden, og til slutt var det bare «omvendte» igjen, men da hadde allerede et par hundre av de beste falt.

De kunne riktignok være utmattende, disse bibelstudentene, for uansett hva man sa, uansett hva som skjedde, hadde de et mer eller mindre relevant bibelord klart. Men de var ærlige, ønsket deg alt godt, og  …..»

------------------------------------------------ 

(i) Starten på Eddy de Winds bok «Endestasjon Auschwitz. Min historie fra innsiden av leiren». Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2020.
(ii) Sjå bloggen av 25. juni.
(iii) «Hans» er namnet som Eddy de Wind brukar på seg sjølv etter innleiinga i boka.
(iv) Avrettingsplassen med kransane som eg skreiv om i bloggen 16.07, låg mellom Block 10 og 11. I de E. de Wind si bok, vert eit døme på avretting der om
talt på side144-145.
(v) Dette sitatet er frå side 87 i boka. Eddy de Wind skriv og om eksperiment på greske ungjenter. «Disse ungene ble plassert i et ultra-korbølgefelt, de fikk en plate på magen og en på rumpa, og så ble eggstokkene brent. Jentene fikk grusomme sår av den elektriske strømmen, og de led voldsomt under smertene. Da de frisknet til etter behandlingen, ble de operert for å se hvordan organene, og sa særlig eggstokkene var brent». (Frå side 145 i boka).
(vi) Tekst og fotnote frå de Winds bok side 119: «Dachau, etablert i 1933, var nazistenes første konsentrasjonsleir og ble brukt som modell for de andre. Opprinnelig tiltenkt politiske fanger og derfor lagt til en forlatt ammunisjonsfabrikk i Dachau,16 kilometer nordvest for München».

----------------------- 

Det er ikkje lov å bruka bilete eller tekst frå denne bloggen uten skriftleg løyve frå meg.