Framsida på boka eg skriv om

Frontkjemparane

Dette var etter krigen namnet på fleire tusen nordmenn som gjekk inn på tysk side i krigen. Dei fleste vart sende til Austfronten og Finland.

I bloggen for 05.07 siterte eg frå eit brev som vart offentleggjort frå ein av desse:

«6. oktober ble et brev fra frontkjempere ⁱ) lest i Oslo radio, og også det siterte Nyhetsoversikt. En av dem kunne berette om følgende store opplevelse. Han skriver fra Ukraina:

Under vår framrykking måtte vi foreta en husundersøkelse. Under et teppe fant vi en sprell levende jøde. Han prøvde å komme med forklaringer, men det nyttet ham ikke. Vi gjorde kort prosess. Utenfor ble han skutt på tre meters avstand. Hans råtne hjernemasse veltet ut.»

Sitatet kopierte eg frå Rødners bok. På ein tur til Feie, øykommunen i vest for Fastlandsnoregs vestlegaste punkt, Vardetangen, fann eg på venterommet eldre bøker eg kunne forsyna meg av for ein billeg penge. Og boka eg tok, var Vegard Sæthers: ««En av oss». Norske frontkjempere i krig og fred». [i]

og baksida...

«Divisjon Wiking angriper»

Dette er overskrifta på eit underkapittel i andre delen av boka. Som kjent frå andre kjelder, var det mest i Polen og Ukraina at dei norske frontkjemparane var vitne til og eventuelt deltok i overgrep mot jødar. Etter det eg finn på internett [ii], så var det, av 15 200 000 drepne sivile, om lag 2 400 000 jødar.

Av Sæthers bok går det fram at mange av frontkjemparane hadde bakgrunn i NS sitt barne- og ungdomsarbeid. Det er derfor naturleg å tru at dei var vel indoktrinerte i nazistisk raseteori, og at tankane som låg bak det fatale vedtaket på Wansee-konferansen i juli 1941, var godtekne. Sitatet Rødner tok med, viser at dei som publiserte det i Oslo under krigen, såg på drap av jødar som eit slags heltegjerning.

På sidene 93-95 tek Sæther med ein del om det «Hans» og nokre kameratane opplevde:

«Oppholdet her ble ikke kjedelig, for her drev ukrainsk hjelpepoliti intens jakt på jøder som skrekkslagne flyktet over tak og gjerder». - «Og ukrainerne var nådeløse: Jødene ble «skutt ned som spurver», noterte han.»

Skjererndump frå
https://www.norgeshistorie.no/andre-verdenskrig
/1765-de-norske-frontkjemperne.html

«Her var også norske soldater i divisjon Wiking delaktige. Notater som: «Det ble ikke grepet inn mot uvesenet fra vår side – vi måtte vente på videre fremmarsj i og ved bilene» og «Ingen av soldatene eller offiserene gjør antydning til å ville gripe inn» viser en stilltiende aksept av det som skjedde.  I det første tilfellet (sitert tidligere i kapittelet [iii]) dreide det seg om jøder som ble skutt, i det andre tilfellet tok en sivilist i bruk en spade fra en av de tyske militærbilene, og slo løs på en mann som ble beskylt for å være «jøde», «banditt og fredsforstyrrer». Mannen ble levende begravd, og Ørnulf handlet: «Jeg synes dette er forferdelig å se på og ber gruppeføreren vår om å gjøre noe. Han synes visst selv det er ille, og han gjør ende på mannen med et skudd». Eksemplene synliggjør både stilltiende deltakelse og aktiv inngripen fra norske soldater i divisjon Wiking»

«Flere forhold peker imidlertid mot at soldater fra divisjonen gjorde mer enn dette: Den britiske etterretningsorganisasjonen fanget opp tyske militære radiomeldinger som tydet på at enheter av divisjonen var delaktige i massemord på jøder i Lwow».

Rettsoppgjeret 

Forfattaren har gjort eit grundig arbeid med dokumentering av kvar frontkjemparane var, korleis det gjekk med dei etter krigen, og landssviksoppgjerdet. Dei fleste fekk nokre få års fengsel, men greidde stort sett å koma tilbake og inn i eit normalt liv etter soninga.

Detalj frå SS-soldatane si uniformshue

Eg finn ikkje noko i dommane relatert til overgrep mot jødan der dei norske frontkjemparane tenestegjorde. Som soldatar i den delen av den tyske krigsmakta, må ein vera naiv om ein skal tru at dei berre var passive tilskodararar til krigsbrotsverka SS er kjende for.

Ein annan ting er at frontkjemparane (og familiane?) hadde ein forrett når det galt fortdelinga av det som den  norske staten konfiskerte av jødisk eigedom. Dette vart ikkje – så langt eg forstår, registert på ein slik måte at ting kunne sporast eller seinare verdsetjast når jødane som kom heim søkte om erstatning. I Sæthers elles så grundige bok, er ikkje dette nemnt.

Bortsett frå sidene 93-95, er dei resterande vel 350 sidene uten informasjon om tilhøvet mellom frontkjemparane og jødane, korkje i Noreg eller Aust-Europa.

I del 10, «Refleksjon», gjer forfattaren seg tankar rundt det han har teke med i boka. Her kjem han inn på korleis  desse frontkjemparane såg på seg sjølve og tenesta for NS og tyskarane som dei hadde gjort. 

Men eg, einspora som eg er, fann relativt lite av det eg leitte etter....

---

[i] Boka kom ut på Cappelen Damm AS, i 2010. ISBN 978-82-02-36761-9.

[ii] Sjå til dømes Operasjon Barbarossa – Wikipedia

[iii] Parantesen er innsett av meg for samanhengen si skuld..

Det er forbode å bruka tekst eller bilete frå denne bloggen uten skriftleg løyve frå meg.