![]() |
| Framsida på boka eg las |
Eg trur mange av oss har skrive dagbok ein eller annan gong i livet. Eg har gjort det fordi det var godt å kunna spola tilbake og finna når forskjellege ting hende. Ikkje minst som misjonær var dette viktig.
Andre har gjort som Anne Frank som eg skreiv om sist. Det ho skreiv, var ting som ingen andre enn ho og Kitty skulle vita om. Den store skrekken var at «uvedkommande» skulle lesa det. Likevel er boka i dag verdskjend og ein klassikar innan denne forma for litteratur.
Den same redsla hadde den dagbokskribenten eg vil fortelja om i denne bloggen. Begge var jenter som levde under andre verdenskrig, og som opplevde nazistane sine overgrep på kroppen. Anne Frank vart drepen. Den andre overlevde.
«De hemmelige holocaust-dagbøkene»
Dette er tittelen på boka om «Nonna Bannisters ukjente historie». [i]) Eg fann boka i ein liten bokhandel då eg spurde etter bøker om jødar. «I denne er det visst litt», sa jenta og viste meg boka. Det gledde meg, for det verka som ho visste kva dei hadde i bokhyllene sine!
Nonna Bannister var ikkje jøde, men av ei rik kosakk-slekt som hadde stått tsarfamilien nær. Då tsaren gav opp striden mot dei raude opprørane, vart både han, familien og alle som var knytte til han, drepne. [ii])
Nonna Bannister sin familie hadde store eigedomar i sørlege Russland og Ukraina. Oldefaren på morssida var russisk greve og kosakk. Bestefaren hadde fylgt tradisjonen og var i tsarens livgarde. Hausten 1917 var det krig, svolt og redsle for mange i Russland, og bestefaren var med å frakta viktige personar ut av Russland då toget dei reiste i vart angripe av bolsjevikane. Alle vart drepne.
![]() |
| Baksida på boka |
Mora, Anna, hadde studert musikk og kunst i St. Petersburg (Leningrad), og møtte der Jevgenji Lisowsky [iii]) som kom frå ein rik familie i Polen. Nonna mistenkte at faren kom frå ein jødisk familie i Warshawa. I heimen lærde Nonna, fødd 22. september 1927, både polsk, jiddisch og tysk.
«Da jeg var seks, var jeg svært stolt av å kunne flere språk. En dag ble jeg sint på en jente klassen, og kalte henne ting – det var ganske uskyldige ting, på jiddisch. Lærerne sendte bud på pappa, og han måtte komme på rektors kontor og gi noen raske forklaringer på min oppførsel og hvorfor jeg snakket jiddisch. Pappa måtte fortelle at han hadde lært meg flere språk. Han var svært sint på meg og sa at jeg aldri måtte gjøre noe slikt igjen.»
Jiddisch var forbudt å bruka utanfor «hjemmets vegger – siden det å snakke jødenes språk kunne vekke mistanke om at jeg hadde jødiske sympatier, om ikke jødisk bakgrunn», står det i boka.
Ikkje ei vanleg dagbok
Som den einaste av familien som overlevde krigen og konsentrasjonsleiropphald, kom Nonna til USA der ho vart gift og fekk familie. I mange år sa ho ingen ting om bakgrunnen sin, men hadde dagbøkene som var skrivne på forsskjellege språk. På sine eldre dagar, ti år før ho døydde, bestemte ho seg for å gjeva famiien innsikt i livet ho hadde levt. Ho hadde då skrive om det ho hadde på opplevt på eit språk dei kunne forstå. Slik kunne dei fylgja henne gjennom livet, ikkje i dagbokformat, men som eit resyme med innføringar om tider, menneske og ting.
![]() |
| Detalj frå tysk uniformshue utstilt på museet i Auschwitz |
Slik startar kapittel 1, og me får vera med Nonna og mora som då er på veg til arbeidsleir og tysk fangenskap. Dei var pressa saman i kuvogner i eit tog som også hadde vogner med jødar. Kapittel 2 starta med soga om «Baby Sarah», den forteljinga som gjorde mest inntrykk på meg.
Her fortel ho om kor vondt jødane hadde det. Under ein stogg hadde mora og ho sett seg i døra for å få luft. «Med ett kom det en ung lente løpende langs toger – ingen visst hvor hun kom fra. Hun hadde et forskremt uttrykk i ansiktet, og holdt armene rundt en liten bylt. Det svarte håret hennes blåste i vinden, og hun var så tynn at du kunne se de utstående bena i nakken og på skuldrene. Hun kastet bylten mot mamma, og før noen av oss rakk å innse hva som foregikk, sto mamma med bylten i armene – og vi hørte en baby som gråt. Den unge kvinnen fortsatte å løpe ved siden av toget. Hun ropte ut: «Vær så snill, jeg ber dere, redd babyen min – gi han et russisk navn!»»
Anna si mor hadde misst ein baby tidlegare. Ho og andre av kvinner gøymde den vesle jenta og gav henne navnet Sarah, men endra det seinare til Tassia. Men ei ung kvinna i transporten ville ikkje vera med på å redda ei «zydowska (jødejente)» og melde til tyskarane som vakta toget på neste stopp. Demed tok dei barnet og ....
«Babyen gråt ikke lenger. Da jeg forsøkte å bevege meg, klarte jeg det ikke. Blodet forlot hodet, og jeg ble kvalm og svimmel. Da jeg kom til meg selv, sto jeg ved døråpningen til toget og kastet opp. Mamma lå på kne ved siden av meg, og gjentok igjen og igjen: «De drepte Tassia, den nydelige babyen min!» Jeg innså hun var i sjokk, og la armene rundt henne og holdt henne inntil meg».
[i] «De hemmelige
Holocaust-dagbøkene», utg. USA 2009 NLB Partners, utg. 2010 Hermon Forlag as,
Skjetten. ISBN 798-82-302-0813-7
[ii]
Då eg starta denne bloggen, skreiv eg om Branislava Susnik. Ho og misste
familen og alt då dei raude hordane fekk makta i Russland. Ho studerte då i Italia og rømde til Søramerika
der ho «vart fødd på nytt». Sa ho. Men det kan du lesa om sjølv om du leitar
tilbake i skriveria mine...
[iii] Etternavnet til faren vart og skrive Lisowitz eller Lishkowic.
Bileta har eg laga / teke sjølv.
Det er forbode å bruka bilete eller
tekst frå denne bloggen uten skriftleg løyve frå meg.












.jpg)