Menneskejakt…
18. november 1942 stod dette i «Norsk Tidend» [i]
i London:
«2.300
jøder (er) arrestert i Norge. Quislings statspoliti har lært metodene, stjeler
endog kvinnenes gifteringer. De voldsomme jødeforfølgelsene som begynte i Norge
den 26. oktober, har mange steder fått formen av menneskejakt».
Rødner skriv også: «Artikkelen overdriver arrestasjonene, som sannsynligvis var basert på
det totale antallet jøder tyskerne mente å ha oversikt over. Kanskje hadde
redaktøren regnet med at alle norske jøder skulle arresteres «med ett slag»,
slik Riegner-rapporten av 10. august hadde beskrevet. Gifteringene ble først
fratatt dem etter at de var myrdet men elles er plyndringen beskrevet slik den
foregikk. Og artikkelen fikk med seg både interneringen på Berg leir og den
planlagte videresendingen til Polen.»
Og det vart ikkje berre med denne eine artikkelen.
2. desember vert det skrive om det same, og då med referanse til den svenske
avisa «Dagens Nyheter»: «Bare på grunn av
sin opprinnelse er disse menneskene uten videre blitt bortført til en
tilværelse full av lidelser og savn, hvilket for mange av dem vil bety det samme
som døden».
5. desember skriv avisa: «Hjerteskjærende scener (som) ble utspilt da jødene i Oslo ble
deportert – til Polen for å begynne «et ganske nytt liv». I same avisa står
det og «at myndighetene hadde satt i gang
flyalarmer i den hensikt å «stoppe dem som ville advare jødene eller hjelpe dem
i sikkerhet». [ii]
Ut frå dette, og det som me elles les i boka
«Sviket», visste den norske regjeringa i London godt kva som skjedde med
jødane, både i Noreg og i Polen / Tyskland. Men som i tida før krigen, vart
ikkje jødane, uansett kor integrerte og aktive dei var, rekna for «nordmenn». Der
var alltid ein viss reservasjon mot å hjelpa. Slik forstår i alle fall eg det
eg har lese både i samband med dei jødiske borna frå Aust-Europa (Nansenhjelpa)
før krigen, og i spørsmålet om å ta imot jødiske flyktningar i den same
perioden.
«Ved
ankomsten til Auschwitz ble samtlige kvinner og barn, gamle og syke av begge
kjønn utsortert og lastet opp på lastebiler, som kjørte dem til en
fabrikklignende bygning, som senere viste seg å være gasskammer med
krematorium. Til denne gruppen hørte…» [iii]
Dei som kunne brukast til arbeid, hamna på
tvangsarbeid i til dømes Monowitz. Der døydde dei fleste etter ei kort tid.
Berre eit fåtal var i livet då freden kom. Rødner skriv ærleg og brutalt om
ting som aldri må gløymast, korkje i Noreg eller elles i verda:
««Selv
det minste gasskammeret, «Bunker 1», hadde mer enn tilstrekkelig kapasitet til
å ta livet av de 295 norske jødene som ble gasset i hel den dagen i en
operasjon.» Ofrene kom i følgje Feinberg til gasskammeret 20 minutter etter
ankomsten til Birkenau. De ble ført ned i kjelleren til «garderoben» og
«dusjrommet». Der barberte jødiske tvangsarbeidere, «Sonderkommando», håret. Så
måtte de kle seg nakne og gå inn i «dusjene» for å bli desinfisert. Etter 20
minutter i gasskammeret slepte «Sonderkommandoen» likene ut igjen. Så fjernet
de gifteringen, som Ida hadde fått beholde under ransakingen hjemme i Tønsberg
en måned tidligere, og brakk ut gulltenner. Gullet ble smeltet i barrer og
solgt bl. a til Sveits for å finansiere likvidasjonen. Til slutt ble klede,
sko, briller osv. samlet inn og sortert i store, lagre for å selges på
bruktmarkeder. Likene ble heist opp til krematorieovnene før neste gruppe ble
sendt i «dusjene», etter samlebåndprinsippet. Røyken steg opp til himmelen,
lukten av stekt menneskekjøtt bredte seg i omegnen og asken ble trillet til
groper i nærheten eller til elva Sola». [iv]
Store vanskar med å koma over til Sverige
Forfattaren skriv ein del om jødar, både i hans
familie og andre kjende, at dei kom seg over til Sverige og slapp unna
deportasjonane. Men det var ikkje berre enkelt. Rødner skriv at «legasjonen i
Stockholm» informerte London om arrestasjonane i november og desember 1942:
«Eksporten
av jøder over til Sverige kom meget hurtig i gang, men her er det dessverre
inntruffet enkelte meget beklagelige episoder. Enkelte jøder har nemlig vist en
oppførsel som har gjort dem – og dessverre jødene som helhet – lite populære.
De omtalte jøder har betraktet ‘eksporten’ som en forretning og til budt
organisasjonens folk store pengebeløp viss de skaffer dem over til Sverige, men
i motsatt fall ville de ikke få noen ting…..
I
tillegg til dette kommer at mange jøder har vist en lite disiplinert opptreden
og har vært tilbøyelige til å ta for lite hensyn til den risiko deres hjelpere
har utsatt seg for. At jøder har ‘sprukket’ lettere under forhør enn man er
vant til i alminnelighet har også bidratt til at organisasjonene er blitt
forsiktigere»
Same kjelda skriv og: «Jødeforfølgelsene i Norge ville utvilsomt ha kommet selv om ikke
drapet på Arne Hvam hadde funnet sted… Drapet har imidlertid fremskyndet forfølgelsene
og har vært et kjærkommet påskudd til å gi dem en slags bakgrunn». [v]
Men mange jødar greidde å koma seg til Sverige.. Mellom dei var foreldra til Harry Rødner. Han sjølv vart fødd i Stockholm 23.04.1943. Men besteforeldra og fleire av familien hamna i Tyskland / Polen.
[i]) «Norsk Tidend» var den norske regjeringa i eksil sitt offisielle blad. Det kom ut to gonger i veka. (Der er eit anna blad med same namn, men med ein heilt annan bakgrunn. Den 3. nynorskavisa i Noreg, «Norsk Tidend», vart starta i 1935 og har eksistert med forskjellege eigarinteresser sidan. Bladet er no medlemsblad for Noregs mållag,) https://snl.no/Norsk_Tidend_-_avis_1940-1945
[ii]) Sitata er tekne forskjellege stader frå side 213 og utover, etter
overskrifta «Donau: Gratisbillett til helvete, 26. november».
[iii]) Sitat frå side 221.
[iv])Sitat frå side 222-223.
[v]) Sitat frå sidene 204-205. Drapet på Arne Hvam skjedde på
Haldentoget 22.10.1942 då ein av grenselosane skaut den norsk
grensepolitimannen og NS-medlemen Arne Hvam som gjorde uventa kontroll av
reisande. Hendinga var bakgrunnen for drapet på Rakel og Jacob Feldman ved
Skrikerudtjernet få dagar seinare.
Bileta er slike eg tok under omvisinga i Auschwutz då eg var der.
Det er forbode å bruka bilete eller tekst frå denne bloggen uten skriftleg løyve frå meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar