søndag 27. august 2023

«Sterkere enn Gestapo»
Bak dødelege piggtrådgjerde...

Forfattaren brukar dekknamnet «Tante Anna», og boka har tittelen eg har sitert over. (i) Ho kom ut same året krigen slutta. Som Eddy de Wind, gjorde «Tante Anna» notatar under krigen, og skreiv boka ut frå dei. I mine auge gjev dette bøkene stor historisk verdi. Dei hadde ikkje andre bøker eller kjelder å henta stoffet sitt frå. Alt var sjølvopplevt, eller var hendingar dei dei var i lag med, opplevde. Tante Anna skriv:

«Jeg vet at mange av vennene mine vil si: Jeg har da opplevd enda verre ting enn det boken forteller om, i torturcellene og de tyske fengslene. Jeg vet det. Jeg kunne også skrive mer for å avsløre overfallsmennenes mentalitet, men skulle jeg fortelle alt om «herrefolkets» opptreden mot oss kvinnelige fanger, ville boken blitt et funn for dem som er ute etter pornografisk lektyre». (ii)

Første delen av boka er om det illegale arbeidet «Tante Anna» deltok i, og om torturen dei vart utsette for av tyske og norske torturistar. Etter det, kjem fange-transporten til Stettin.

Mellom fangane på transporten er ein norsk teolog som har fått smugla med seg ein Bibel. Han heldt andakt kvar morgon og kveld. Ein kveld under andakten ser dei at soldaten som står vakt ved den opne lasteluka over dei, tørkar tårer. Og presten ber for «de norske fangene og for våre kjære der hjemme» - «og for dem som hører på meg».

Sachsenhausen

Det var der fangetransporten enda. Tante Anna skriv:
«Fjorten lå syke, men de måtte ikke snakke om det, for viss de ble syke, ble de sendt til badekammeret, dvs. på andre siden av døren. Det gikk en dør inn i gasskammeret, og krematoriet var neste etappe. De måtte prøve å hjelpe dem uten at tyskerne fikk vite det.
……

Galgetre ved avrettingsplassen i Auschwitz
«I Sachsenhausen var det samlet flere tusen kriminelle forbrytere fra hele Tyskland. Det var mordere, overfallsmenn, voldtektsforbrytere, tyver og bedragere. Disse fangene ble fortrinnsvis brukt som formenn …  De utviste en råhet og grusomhet overfor sine medfanger som grenset til vanvidd.
……
De hadde fullmakt til å slå og pine sine medfanger så meget de lystet, og gjennom dem kunne en kjøpe seg fri både straff, som en var ilagt uskyldig, og man kunne få tillatelse til å ligge hjemme hvis man var syk. Men betalingen var alltid matvarer, og maten var jo altfor knapp fra før av»
. (iii)

Verre enn i Auschwitz – Birkenau?

Tanta Anna skriv om ein som vart teken fordi han hadde skrive eit brev han prøvde å smugla ut til familien sin:
«Han ble dømt til å henges etter hendene som var bakbundet, og scenen skulle foregå mens alle sto og så på. Han ble kledd naken, hendene bundet bak på ryggen. Han ble heist opp i et såkalt galgetre (iv). Da dette var gjort, ble det opplyst at han skulle få 25 stokkeslag.  Denne avstraffelsen ble utført av offentlige «schlägere». Det var lystmordere som hovedsakelig hadde den slags verv».

Idiologisk motivert sadisme

Boka fortel at det kom ei sending på 2 000 jødar frå Polen og andre land der det kanskje og var norske jødar. Desse hadde kome med tog, og vart stengde inne:

«De var blitt stuet inn i tog som var helt lukket, uten mat og drikke og uten bøtter til å gjørde sitt fornødne i. Nå er de alle saman inne i den store forsamlingssalen. - Hva som har foregått med dem, vet ingen, men alle tenker det verste.
………..
En av kriminalforbryterne kommer ruslende forbi. Han kikker også inn gjennom vinduet. Han ler og slår seg på lårene og synes det er veldig morsomt. Nå har de stått slik på femte dagen uten mat, uten drikke, uten å komme ut og lufte seg, uten anledning til å gå på toalettet. Han banner og sier: - De er seigliva, jødesvina».


Ingen fekk lov å hjelpa dei. Etter endå ein omgang med tortur, vart dei som endå levde, drepne med giftsprøyter. (v)

Noko liknande skjedde med 2 000 russiske krigsfangar som gjennomgjekk same torturen før dei dei som endå levde, vart sende i gasskammeret. (vi)

Ein av dei norske, Christian Fredrik, spør med ein av vaktene om kvifor dei gjer dette, og får svaret:
«Det er ordre fra høyeste militære hold at disse fangene skal kues før de dør, de hadde holdt så lenge stand, og de hadde skadet den tyske Wehrmacht meget».

Dødsmerket på uniformshua til soldatane ....

Dødsmelding sendt heim

I ei av bøkene frå Auschwitz står at sjukepleiarane skreiv ut dødsattestar med vanlege dødsårsaker for dei sjuke og unyttige som skulle drepast. Der står at attestane var skrivne medan fangane endå låg og venta på at dokterens skulle få tid til å gjeva dei giftsaprøyta!

På side 225 fortel «tante Anna» at kona til ein av tysklandsfangane fekk brev frå det tyske sikkerheitspolitiet:

«Det er en kort meddelelse om at hennes mann er død av dobbelsidig lungebetennelse.
Det ble stille en lang stund mellom de to kvinnene. Eva begynner å gråte stille, omsider får hun fram:
- Det er forferdelig. Det er forferdelig.
- Den unge enken prøver å holde gråten tilbake, og hun sier til Eva:
- - Tror du jeg kan arbeide sammen med deg i stedet for han som ikke er mer?
- Det er mer enn Eva kan klare. Hun gråter høyt. Litt etter faller det ro over dem begge. Enken sier til Eva:
- - Du må ikkje innbille deg at jeg tror på den dobbeltsidige lungebetennelsen. Han er nok drept av tyskerne. Kjære la meg få arbeide i hans sted.
- Eva nikker. Hun er for beveget til å kunne svare.
- Og Eva forstår. Han døde uten å røpe noen.
- Hun kan gå ut av dekning».

---------------
Med desse orda frå «Tante Anna» vil eg avslutta kapittelet om nazistane sine misgjerningar under andre verdskrigen. 

---------------
(i) Tante Anna: "Sterkere enn Gestapo", utgjeve av Ekko Forlag, Oslo i 1945. Hennar eigentlege namn var Ellida Aakre-Bjørnsen, fødd i Ålesund i 1897, arrestert i samband med spionsak i 1941.
(ii) Frå innleiinga. (Unummererte sider).
(iii) Frå side 190-191.
(iv) Ein slik ved avrettingsplassen i Auschwitz også.
(v) Frå side 210 og utover.
(vi) Det står om desse frå side 217 og utover.
---------------

Det er ikkje lov å bruka tekst eller bilete frå denne bloggen uten skriftleg løyve frå meg.
 

søndag 20. august 2023

Krigstider

Her inne er dei eldse jødsike gravene i Exeter. 

Hitler greidde aldri å ta England, men bombeflya hans gjorde mykje skade. Exeter fekk sin del der synagogen og andre bygningar vart øydelagde.  

Som Odd Nansen (i) i Noreg, var det mange her i England og som såg utviklinga  i Tyskland og prøvde å berga så mange jødiske liv som dei kunne. Men også – som i Noreg, såg ikkje styresmaktene her heller med velvilje på slike initiativ.

«The  Telegraph’s» magasin sist laurdag (ii) har ein lang artikkel om skreddaren David Makofski og nokre som arbeidde for å berga tyske jødiske ungdomar.  Måten dei gjorde det på, var å få dei inn som lærlingar i diverse yrke. Staten sitt krav var at det måtte vera lærlingeplassar som «ingen frå England» kunne fylla, og at det vart betalt 100 pund (iii) for kvar lærling dei «importerte».

Trass vanskane med å skaffa nok pengar og lærlingeplassar, greidde David Makofski og medarbeidarane hans å berga over 200 jødiske ungdomar i 1938-39. Mest støtte fekk dei frå jødar og kvekarar, står det i avisa. 

Ein ung mann kom til England nett etter Krystallnatta. (iv) Den natta vart minst 91 jødar drepne, og butikkar og andre jødiske eigedomar - inkludert 267 synagogar, vart raserte. Ikkje lenge etter vart det slutt på all lovleg utreise for jødar. 

Etter det «The Terlegraph» skriv, vart mange av desse ungdomane verande i England etter krigen, og var kanskje dei einaste i familiane sine som overlevde. Ein del gjekk inn i aktiv teneste som soldatar eller i det sivile hjelpeapparatet. Nokre vart fengsla av styresmaktene og sende til Canada saman med tyskarar som kunne mistenkjast for å vera spionar! The Telegraph skriv at det tok ei veke før Canada innsåg at dei måtte skilja dei internerte jødane frå nazistane!

«I slikt vær, da får du bønner, Gud!» (v)

Som me veit, søkjer folk til Gud i krisesituasjonar, enten det er naturkatastrofar eller menneskeskapte ulukker. Aktiviteten og talet på medlemmer i synagogen i Exeter auka derfor sterkt under krigen.  Mange flytta hit som soldatar eller som sivilt personell. To jødiske kapellanar i forsvaret (vi) leidde samlingar i synagogen, står det i boka. Der var samling kvar sabbat, men og samlingar der dei til dømes bad for soldatane, og for RAF sitt personale som var stasjonert i området.

Slik ser det ut i dag

Fangeleiren i Nissen Creek

Pinhoe, her eg sit og skriv, var ein småby litt utanfor Exeter den gongen. (vii) Frå glaset ser eg mot jernbanestasjonen. I det området som før verdskrigen var jordbruksland, vart det lagt ein leir for flyvåpenet (RAF). Etter som krigen utvikla seg, vart leiren omorganisert for å ta seg av mindre farlege tyske krigsfangar. Namnet vart «Leir nr. 276, Nissen (viii) Creek», Pinhoe. Han låg på sletta mellom jernbanelinja og elva.

Pinho Brook gav navn til byen
I dag er ein del av området disponert av sjukehuset og helsestasjonen i bydelen, og parkeringsplassen til jernbana. Lenger bak ligg eit område med leikeapparat, og ei stor slette til ballspel. Leikeapparata er mykje brukt, men på den store grassletta ser eg berre folk som luftar hundane sine.


Elva Pinho Brook, som gav bydelen namnet, går langs heile dette området. På begge sider av elva er frodig skog, men ingen stad finst informasjon om kva som var her under krigen. 

Ein eldre mann som sat på gjerdet ved Pinhoe Brook, hadde flytta hit på 1970-talet. Han hadde aldri høyrt at det hadde vore nokon fangeleir her. Det same seier andre eg har snakka med. 

Det eg veit, er henta frå boka til Helen Fry. Ho skriv at England trong tolkar i arbeidet med internerte krigsfangar. Ein av desse var Adolf Kessler, (ix) ein tysk-jødisk ungdom som kom nett før krigen. Han tenestegjorde i Englands «Pionerkorps», står det.

Exeters mest berømte jøde?


Den mest berømte jøden knytt til synagogen i Exeter, er truleg Herschel Smith. Faren, Nat, var ein av dei første i denne familien som flytte til Exeter då krigen kom. (x). Han var gift med ei ikkje-jøde, Florence, frå Plymouth. Dei fekk berre eitt barn, Herschel (1925-2001).

Hersachel gjekk på skule her og i Plymouth. Han studerte seinare ved forskjellege universitet i England og Amerika før han vart forskar ved universitet i Oxford, og underviste i organisk kjemi på universitetet i Manchester. 

Gjennom si forsking fann han eit stoff som påverka kvinner  sin menstruasjonssyklus, og slik kunne hindra at dei vart gravide. Med denne kunnskapen fekk han patentert «ein antikonseptiv tablett», det som i dag heiter «P-pille». Han «revolusjonerte på den måten kvinners liv», skriv Helen Fry i boka si. (xi)
----


Ei retting til slutt: Pinhoe og Exeter ligg ikkje i Sør-Aust-England som eg skreiv tidlegare, men høyrer til Sør-Vest-England.
(i) Det var han som leidde «Nansenhjelpa» i Noreg. Derav namnet.
(ii) Dato 05.08.23, side 34 – 39 (minus ei side med reklame).
(iii) Under visse vilkår kunne staten setja ned denne summen til 50 pund. The Telegraph skriv at 100 pund då tilsvarar 5 700 av dagens pund. Det vil seia rundt rekna 90 000 kroner ut frå kursen i dag.
(iv) 29.11.1938.
(v) Sitat frå Henrik Wergelands dikt «Julaften».
(vi) Dei var Rev. Michael Adler og Rev. J. Weintrobe.
(vii) No er Pinhoe ein bydel i Exeter.
(viii) Eg ser det og er skrive som Nissan Creek.
(ix) Det har ikkje informasjon om han var ein av dei som David Makovski fekk hit, men etter alderen kan han ha vore det.
(x) Fleire av dei vart vidt kjende i England, kanskje særleg for deltaking i første og andre verdenskrig. Morris Smith til dømes tenestegjorde i «the Jewish Battalion of the Royal Fusilers in Palestine».    
(xi) Frå boka «THE JEWS OF EXETER», av Helen Fry, (Eige forlag 2013),  s. 96: «He had patented the contraconceptive pill and has thus revolutionized the lives of woman». I teksten mi eiga omsetjing av deler av denne teksten. Meir informasjon finst i t.d.  https://en.wikipedia.org/wiki/Herchel_Smith

------------ 

Det er ikkje lov å bruka bilete eller tekst frå denne bloggen uten skriftleg løyve frå meg.




søndag 13. august 2023

Ny start for jødar i England

Oliver Cromwell fekk i 1656 vedteke ein lov som tillet jødar å bu i England att. Trass dette gjekk det om lag 400 år frå utvisinga, til jødar på nytt slo seg til på engelsk jord. 

Etter nesten 400 år spride jødisk kultur på nytt i landet
I 1714 fekk England og Irland den første kongen av tysk slekt (i). Som det hadde kome franske jødar med William Erobraren frå Normandie, kom det no tyske jødar. I Exeter veit ein det var ein italiensk jøde i 1720. Han averterte at han kom frå Padua i Italia, og underviste i hebraisk, italiensk, spansk og portugi-sisk. 14 år seinare kom snusfabrikanten Gabriel Treves, også han sefardisk jøde frå Italia. I tillegg må det ha vore askenasiske jødar frå Aust-Europa og Tyskland  her, for i 1757 søkte jødar om å få leiga (ii) eit område for å gravleggja deira medlemmer som døydde her. 

I 1763 vart det søkt om tomt for å byggja synagoge. Bygget vart innvidd 10. august året etter. Dette er den nest eldste synagogen i England utanfor London. Eit brev i historisk arkiv fortel at under innviinga bar dei Torarullen 10 gonger rundt plattforma midt i synagogen, og dei song nasjonalsongen.
Talet på jødar i byen varierte mykje, og frå 1889 var det slutt på faste samlingar i synagogen i seks år. Men Charles Samuels starta aktiviteten opp att,  og han var leiar til han døydde i 1944. Synagogen var då skadd under blitzkrigen, men er no fullt restaurert.

På internett kan ein lesa at synagogen tilhøyrer den askenasiske retninga, men slik er det ikkje. Både sefardiske og askenasiske retningar har vore leiande i periodar, men i dag er synagogen frittståande og tek imot alle dei forskjellege jødiske retningane.

Broskyre, med måleri av J. White ca 1900, ynskjer deg velkomen
Dei brukar reform-jødiske eller liberal-jødiske liturgiske bøker alt etter kven som leier den enkelte samlinga. Då eg var der, var det nokre eldre kvinner som stod for det som føregjekk. Me brukte då dei liberal-jødiske liturgibøkene.

Ved spesielle anledningar kan samlingane verta organiserte i ortodoks stil. Då er kvinnene sin plass på galleriet, vart det sagt.


Arkitektur og tryggleik

Synagogen ligg nokså gøymt til eit stykke opp frå elva. Bygningen skal vera typisk frå 1700-talet med plass til menn nede og galleri til kvinner oppe. Hovudsalen er utan vindauge av sikkerheitesmessige grunnar, vart det sagt. Men ut mot gata er det glas. Gjennom eit av dei kasta ein mann inn ei heimelaga brannbombe i 2018. Det vart ikkje gjort store skadar på bygningen, men sjølv fekk mannen så store brannskadar at han vart teken med ein gong. Han vart dømt til opphald på psykiatrisk sjukehus og kan ikkje sleppast fri utan retten si godkjenning.

Bygget har vorte restaurert og modernisert med oppvarming m.m. fleire gonger, sist til 250-årsjubileet i 2013.

Familiær krangel til spott og spe

Ein av dei første jødane ein har dokumentasjon på i Exeter, er snusfabrikanten (iii) Gabriel Treves frå Italia. Etter nokre år inviterte han nevøen sin, Joseph Ottolenghe, til England. Joseph var kosher-slaktar, men onkelen hadde invitert han av andre grunnar. Joseph skulle gifta seg med dotter til Gabriel, og var lova å overta forretniga til Gabriel med tida. Problema som oppstod dei i mellom, finst dokumentert i offentlege skriv, og gjev godt innsyn i jødisk liv her rundt 1730.

Overraskinga må ha vore stor då Joseph kom til London og fekk vita at ho han var trulova med, alt var gift! Gabriel hadde prøvt å få den jødiske domstolen til å oppløysa giftarmålet. Han grunngav det med at svigersonen hadde brote sabbaten! Svigersonen hadde kjøpt snus på den einaste dagen i veka det etter jødisk lov var forbode! (Kven som hadde selt snusen den sabbaten, står det ingen ting om.) Men rabbinarane gav ikkje Gabriel medhald. Ekteskapet til dottera var lovleg etter deira syn.

Denne boka har mykje god informasjon...
Gabriel ville så tvinga Joseph til å gifta seg med dottera i kyrkja. Med det kunne dei sleppa unna jødisk lov. Men den framtidige svigersonen nekta. (Kva dottera tenkte, fortel boka ingen ting om, men faren trua med å gjera henne arvelaus!) 

Betre var det ikkje då Joseph konverterte til kristendommen. Onkelen fekk han då fengsla fordi han sa at han ikkje hadde betalt for reisa til England, og for klede, hus og mat. Dermed fekk Josef gratis opphald i det offentlege fengselet i Exeter!

Men ikkje-jødar som støtta den nyomvende, avla eid på at han ikkje var noko bedragar. Han var ærleg og lovlydig! I 1735 var det derfor dei «Gentiles» (iv) som gjorde at Gabriel tapte også denne saka.

Sjølv grunngjev Joseph omvendinga med at han, for å læra seg språket i dette nye landet, las Det nye testamentet. Det han fann der, overtydde han. Biskopen i Exeter konfirmerte han, og «kort tid etter fekk eg det velsigna sakramentet frå Herrens nattverdsmåltid, og eg held fast ved dette.» (v).

Han seier elles i forsvarsskrivet sitt (vi), at det var nok askenasiske jødar i byen til at han kunne leva av yrket som kosherslaktar. Pengemangel var derfor ikkje motiv for overgangen.

Elles var ikkje forretningsdrift hans største interesse, for  han «føretrekte å bruka tida på å lesa og studera». (vii)

Og…?

Kva som skjedde med Gabriel og dottera, mannen hennar og dei andre personane i dette «tablået», veit eg ingen ting om. 

Joseph derimot emigrerte til Sør-Carolina og livberga seg der som lærar og preikar.
-----------------
(i) Georg I frå Brunswick-Lüneberg, Hanover.
(ii) I den perioden hadde ikkje jødar lov å  eiga jord i England, så dei måtte «leiga» ved hjelp av ein ikkje-jøde.
(iii) Me veit at då tobakken vart introdusert i Europa, var det vanleg å «snusa» tobakken gjennom nasa. Derav namnet. I dag vert det skilt mellom den snusen som vert lagt under overleppa, og den som vert «snusa» gjennom nasa. Den siste er i dag mest kjend som «snuff», - det engelske namnet på snus.
(iv) Dette er ordet som vart brukt etter det som står i boka. Våre norske Biblar brukar ordet «hedning».
(v) Frå side 25 i boka om jødane i Exeter, omsett til norsk av meg her.
(vi) «A Vindication» var namnet på det offentlege forsvarsskrivet Joseph Ottolenghe skreiv for å forklara si side av saka.
(vii) Nedst på side 24 i boka eg refererer til.

Merknad: Mykje av dette stoffet er å finna i "THE JEWS OF EXETER. An illustrated history", av Helen Fry, utg. av Helen Fry 2013. ISBN 978 0 85704 198 2
 

---------------

Det er ikkje lov å bruka bilete eller tekst frå denne bloggen uten skriftleg løyve frå meg.

søndag 6. august 2023

Minne frå tida under Roma
Romersk koloni og dansk vikingsrike

Romerske soldatar kom og la Sør-England under Roma. Rundt «Isca Dumnoniorum», bygde dei det som i dag vert kalla «den romerske bymuren i Exeter». Dei hadde leiren sin her på «Stranda ved Dumnonii». Framleis i dag har byen namn etter elva som engelskmennene kallar Ex, og som er stor nok til at båtar kan sigla opp hit frå Kanalen.

Danske vikingar kom same vegen, og slaget ved Pinhoe – her eg i dag sit og skriv, stod mellom danske vikingar og lokale innbyggjarar i Devon og Somerset. Danskane fekk så godt fotfeste i Exeter at framleis er her eit hus med namnet «Gildehall» i gamlebyen. 

Til og med jødane si soge i dette landet, har tilknytning til vikingar. Er ikkje det rart? Det får vera emnet mitt i dag…

Normanniske jødar på engelsk jord?
Frå Exmouth kom både romarane og vikingane innover

Same året som vår Harald Sigurdsson fall i slaget ved Stamford Bridge, (i) Yorkshire, kom ein etterkomar av Gange-Rolf (ii) for å ta makta i England. Til vanleg vart han kalla Villiam Erobraren, eller William I. Vonde tunger kalla han derimot «Villiam Bastarden», sidan han var eit uekte barn til jarlen av Normandie.

Det eg vil hugsa han for her, er at han tok med seg jødar til England. Kongen gav dei både inngang i riket, og oppgåver å arbeida på.
I byen Exeter veit ein at det var ei jødisk forsamling i 1181. Då laga dei sin eigen gravplass. Truleg hadde dei og synagoge på det tidspunktet. 

Gravplassen er til vanleg stengt
Som alle jødane i England, vart dei i Exeter og rekna som «kongens eigedom». Det gav dei eit visst vern mot fiendar, inkludert geistlege autoritetar, men påla dei samstundes å betala store summar når kongen trong pengar til krig og anna. Dei hadde ikkje lov å eiga jord, og einaste lovlege aktiviteten deira var utlån av pengar.

Tilhøvet mellom jødar og kristne i Exeter ser og ut til å ha fungert bra lenge. Gamle dokument viser at jødar her fekk lov å avleggja eid med handa på Torarullen, medan dei kristne la handa på Bibelen. Dei fekk og ha sin eigen «Beth Din-domstol» som tok seg av jødiske spørsmål.

Men det var jødar som hadde jord. Det var eigedomar dei overtok frå lånarar som ikkje greidde å betala skulda si.


Kongen med Løvehjarta

Henrik II, Hertug av Normandie, skulle arva den engelske kruna, men døydde medan faren framleis levde. Dermed fekk broren, Rikard Løvehjarta, plassen. Då han overtok, hadde det vore drap av jødar fleire stader i England. Den verste var massakren i York i 1190 då alle jødane der – om lag 150, vart drepne. Samstundes vart og dokumentasjon på utlån og eigedomar øydelagt, noko som førde til eit stort økonomisk tap for kongen.

Richard var ein ivrig krigar slik tilnamnet indikerer. Han drog på korstog til Jerusalem då det kristne riket der hadde gått under. Han dreiv krig på andre sidan av Kanalen, og England måtte betala løysepengar då han vart fanga av Prins Leopold av Austerrike. Den tyngste økonomiske børa fall naturleg nok på jødane. 

For å sikra dokumentasjonen på det jødane dreiv med, innførde kongen derfor eit system med «arker» som vart plassert rundt om i landet. Desse «arkene», eller «skattkistene» om du vil, skulle ta vare på alle dokument knytte til jødiske forretnings-aktivitetar. Kvar kiste hadde tre låsar, og det vart oppnemnt to jødar og to kristne som hadde personleg ansvar for arka. Ho kunne berre opnast når alle fire var til stades, og ingen ting kunne fjernast. Dermed fekk kongen – og dei som  dag studerer gamle dokument, - all den dokumentasjonen dei kunne ynskja seg.

Elva Ex i dag, litt overfor "Isca Dumnoniorum"


Til dømes når ein jøde døydde – eller gjekk over til kristendommen, gjekk eigedomen og skuldbreva hans over til kongen. Av renteinntektene skulle kongen ha ein tredjedel.

Tunge åk og dårleg inntening

Henrik III kom til makta i 1216. Han hadde økonomiske problem heilt frå starten. I 1231 gav han bror sin Exeter og borga her i byen, men han beheld jødane som sin eigedom. Ti år etterpå, kalla han inn til eit «Jødisk parlament» og påla jødane å betala 20 000 mark innan eitt år. Summen var enorm, og då det straks etter kom nye skattar, greidde ikkje jødane å skaffa det han krov frå dei.

Då han i 1251 ikkje kunne pressa meir pengar ut av jødane, selde han alle jødane i heile landet til bror sin, Jarlen av Cornwall. Prisen var 5 000 mark!

No gjekk det nedover både med inntektene og velværet til dei engelske jødane. I 1284 vedtok erkebiskopen av Canterbury at alle synagogane i London skulle øydeleggjast. Synoden av Exeter vedtok liknande «vern» mot jødane «sin vondskap». 

Frå før av hadde jødane i England vore pålagde å ha to kvite tøystykke sydd på yttertøyet. Dei skulle minna om lovtavlene i Mosebøkene. No kom endå strengare pålegg, mellom anna at dei måtte betala skatt til kyrkja.

Den 9. i månaden Av (iii)

På denne datoen, eller 18. juli 1290 på den engelske kalendaren, vart alle jødar utviste frå England. Dei fekk tida fram til Allehelgensdag til å forlata landet.

Rundt 16 500 jødar forlet England då. Dei hadde berre lov å ta med seg «lausøyre», - det vil seia det dei kunne frakta med på reisa. Dei fleste rømde til Frankrike (iv). Nokre til Flandern. 

Alle «arkene» med jødiske dokument vart no opna. Verdiane, det vil seia uteståande krav, eigedomar og alt anna, tilfall kongen.
350 år seinare fekk jødar først lov å koma tilbake.

--------------
(i) 1066.
(ii) Det seier Snorre. Lyg han,  så lyg eg!
(iii) Sjå det eg skreiv om i forrige blogg.
(iv) Frankrike utviste jødane i 1306.

-----------------------------------------

Det er ikkje lov å bruka bilete eller tekst frå denne bloggen uten skriftleg løyve frå meg.

søndag 30. juli 2023

Polsk skilt frå andre verdenskrig
Ein trist dag

Eg sit i Søraust-England og skriv dette innlegget til deg i dag. Det er den 27.07.23 på min kalendar, eller «Tisha B’av» - «den niande dagen i månaden Av», på den jødiske kalendaren. Ein tradisjonell sørgje- og fastedag, spesielt viktig for ortodokse jødar. 

Det verste av alt som har hendt på denne dagen, er øydelegginga av templa i Jerusalem: - det Salomo bygde i år 586 f. Kr., og det som stod på Jesu tid, i år 70 e. Kr. Jødane gjorde eit nytt opprør 60 år etter at det siste tempelet var øydelagt. Dei siste av desse vart drepne på denne datoen i år 133. På same datoen vart jødane utviste frå Spania i 1492, osv.

Etter det eg las i Jerusalem Post i dag tidleg, er det mange ikkje-religiøse jødar og som fastar i dag. Dei fastar for folket og landet som no er så splitta at enkelte samanliknar det med delinga etter Salomos død for vel 2 951 år sidan. Den gongen vart motsetninga mellom den nye regenten på Davids kongsstol, og folket, til ulukke for dei alle. Likskapane er skremmande:

«Då no heile Israel såg at kongen ikkje ville høyra på dei, gav dei han dette svaret: «Kva for del har vi i David? Vi har ingen lut i Isai-sonen. Heim til telta dine, Israel! Syt no, David, for ditt eige hus!» (1.Kong 12:16). 

Den gongen snudde ti stammar ryggen til han som hadde arva kongedømmet i samsvar den pakta heile folket hadde gjort med Davids hus (2.Sam, 5,1-3). Dei laga seg eit nytt rike etter «sine eigne premissar», og Samaria vart deira hovudstad.

I dag er Netanyahu statsminister i ei lovleg valt regjering med eit demokratisk valt fleirtal bak seg. Dei som tapte valet, gjer opprør. I staden for å sjå fram mot neste val der dei sjølve kan få fleirtal, ser det ut til at dei berre vil godta eit landet styrt slik dei meinar det er best.

Som den gongen for omlag 3000 år sidan, har ei deling av landet vore nemnt av nokre av desse «opprørarane».



Ikkje Samaria, men Tel Aviv ny hovudstad?

Den som føl med i israelsk politikk og samfunnsliv, ser det store skilje det politisk og kulturelt er mellom Jerusalem og Tel Aviv. Tel Aviv er venstresida og dei «moderne» israelarane sitt sentrum. Høgresida og dei ortodokse er derimot mest knytte til Jerusalem.

Dei som snakkar om ei deling av dagens Israel, ser ei «naturleg» deling av landet om lag som den gongen: Jerusalem (Judea) og områda sørover mot Negev for seg, og kyststripa sør for Tel Aviv og nordover (i lag med det Samaria og Galilea m.m.) som «Det nye Israel».

Som ikkje-jøde, men ein som trur på Herren (= Adonai) som min og «Israels Gud» (i), finn eg ikkje noko teikn i Bibelen på at landet skal delast på nytt. Det som derimot kan henda, er ein situasjon som den i 1948 då Ben Gurion stod fram og proklamerte Israels nye fødsel. 

Dei som skulle forsvara dette nyfødde landet, var ei samling av delvis bitre fiendar. Verst var vel tilhøvet  mellom Hagannah og Irgun, men dei tradisjonelle religiøse leiarane, var heller ikkje nådige! Dei ynskte heller å leva under England eller «vennlege arabarar», enn i eit fritt Israel! Det skulle ikkje skje før Messias kom, sa dei.

Og løysinga?
Som så mange gonger før, vart mobilisering mot felles fiendar utanfrå det som tvinga folk til å samarbeida. Slik var det i Israel i 1948, og slik er eg redd det må verta no og.

Vil Iran, med sine terrorist-greiner i Libanon, Gaza, Jenin og andre stader, vera dei som bergar Israel frå deling og undergang?

Ting å angra på

Eg har mangt eg angrar på. Det er ting eg burde ha sagt, men let vera, og ting eg ikkje skulle ha uttalt meg om. Kanskje det eg no skriv om Israels politiske situasjon, og burde vore usagt? 

Ein av dei ting som gjorde mest inntrykk på meg i Schindlers fabrikk-museum, var ein granittrull som sakte dreia rundt sin eigen akse. På den var det hogge inn ting forskjellege menneskje hadde sagt eller skrive under dei vonde åra under andre verdenskrig.

«Eg kunne ha hjelpt, men eg gjorde det ikkje», var bodskapen i fleire av tekstane. Dette er ikkje noko nytt. Den gamle Forkynnaren i Tanakh (ii) seier det slik: «Det som har hendt, skal henda igjen, og det som vart gjort, skal gjerast på nytt. Ingen ting er nytt under sola.» (Fork 1:9).

Martin Niemöller (iii) skreiv diktet «Først kom de…» om det å angra. Som eit refreng kjem «Men jeg var ikke….», og så nemner han kommunistane, fagforeiningsleiarane, sosialistane og jødane som nazistande fengsla ein etter hin, uten at han protesterte. Då nazistane vende seg mot dei i kyrkja som ikkje ville fylgde deira politikk, vart han sjølv teken: Då var det ingen att som kunne protestera! (iv)

Livet må gå vidare

Soga til jødane er spesiell. Sjølv etter Holocaust og ugjerningane dei vart utsette for der, og sjølv etter at engelskmennene gjorde alt dei kunne for å hindra dei overlevande i å nå Jødeland, var der menn og kvinner som satsa livet på ei ny framtid i deira eige og frie land. Dei var villige til å ofra alt for at det skulle verta ein realitet: Israel.

Arnulf Øverland skreiv diktet «En hustavle» (v) i 1929. Meir enn noko anna folk på jorda som eg kjenner til, har jødane gjennomlevd enorme pogromar og overgrep. Men når ugjerningane er over, har dei som var att, starta på nytt og skapt eit blomstrande samfunn på utruleg kort tid.

Med deira eksempel i tankane gjev det mest meining  for meg å lesa tredje verset i Øverlands dikt først, og etterpå vers ein og to. 

Her er diktet slik Øverland skreiv det:

        Det er en lykke i livet
        som ikke vendes til lede:
        Det at du gleder en annen
        det er den eneste glede

        Det er en sorg i verden
        som ingen tårer kan lette:
        Den at det var forsent
        da du skjønte dette

        Ingen kan resten av tiden
        stå ved en grav og klage
        Døgnet har mange timer
        året har mange dage


Kan nokon seia det betre?

.........................................
(i) Jmfr. Jesaia 24, 15.
(ii) Dette er namnet på den hebraiske Bibelen, det som for oss er Det gamle Testamentet.
(iii) Friedrich Gustav Emil Martin Niemöller, (1892 – 1984) var tysk luthersk teolog. Han vart fengsla i 1939, og sat i konsentasjonsleir til krigens slutt.
(iv) Eg har ikkje funne nynorsk omsetjing av dette dikter, så eg har berre omsett nokre sitat frå den engelske teksten.
(v) «Hustavler» var bilete med tekstar, gjerne broderte, som folk frå gammalt av hadde hengjande på veggen. Det var helst bibelord, slik eg kjenner det, men og ordtak og sentrale visdomsord.
Merknad: Uthevinga på siste verset at "En hustavle", er gjort av meg her for å illustrera det eg meinar i teksen over.
 

---------------------- 

Det er ikkje lov å bruka tekst eller bilete frå denne bloggen uten skriftleg løyve frå meg.

søndag 23. juli 2023

Draumen om eit nazistisk paradis

I BBC sine videoar kan ein fylgja utviklinga og planane for oppbygginga av eit nazistisk prestisjesenter på polsk jord. Det skulle verta eit gigantisk senter med mellom anna ein eigen avdeling for Hitler. Til og med hans favorittmøblar og -bilete var tekne med i planane! 

Dødens transportsystem...
 
Auschwitz-omlandet er flatt og fuktig. Frå 1941 vart det arbeidd for fullt med å drenera og planera området dei skulle bruka. Eddy de Wind sleit ei tid i grustaket der massar til vegar og konstruksjonar vart spadde fram. Han skriv: 

«Været snudde, det ble kjøligere. Først var det oppfriskende. Huden gjorde ikke like vondt, musklene kjentes smidigere, og man ble ikke like fort andpusten, sånn som i heten. Men så kom regnet. Klærne ga ingen beskyttelse: en linjakke og en skjorte. Man var våt inn til huden.
Men det var ikke det verste. Etter to dager med regn fantes det ikke lenger noen veier. Ruten til grusfjellet var nå bare en lang rekke innsjøer og gjørmete leirhauger.  ….
(i)


Femten par mannearmer klarte det to hester antakeligvis ikke hadde klart. Men det var fordi de fremdeles var sterke, fordi de fortsatt hadde et overskudd. Hvor mye kom de til å ha igjen om en uke, om en måned, grublet Hans da han lå i sengen sin om kvelden. Han følte seg syk, han hadde dratt av seg den våte skjorten, men feberen fikk han til å skjelve under det ene lakenet han måtte dele med to andre menn.»    


Endå Tyskland den gongen hadde gravemaskiner og lastebilar, var det menneske og muskelkraft dei utnytta for å byggja, steinsetja vegar og drenera.(ii)

Menneske som forbruksvare

Drenering og veg slik me såg det...
I Auschwitz-maskineriet var menneske sett på som forbruksvare. Berre det å driva desse leirane med sine mange avdelingar, krov ei lang rekkje forskjellege arbeidslag. Oppgåvene gjekk frå det daglege matstellet, til «lik-kommandoen»  - dei som transporterte dei døde til krematoria. Det siste leddet i utnyttinga av dei dødsdømde, var oska frå krematoria. Den la grunnlag for leiren sitt jordbruk!

I tillegg kom industrien med IG Farben og andre selskap. Største arbeidsplassen ser ut til å ha vore Monowitz som og vart kalla Buna. Der produserte dei syntetisk gummi, og gass til gasskammera. Der vart laga våpen og ammunisjon, og endå til flydelar i underjordiske bunkersar. Systover med kvinnelege fangar produserte alle SS-soldatane sine uniformer. Veveri blanda inn menneskehåret som var klipt av dei dødsdømde. Det gav mjukare og meir slitesterke tekstilar, sa guiden.

«Canada»

Guiden vår stogga framfor ei brakke kalla «Canada». Ho var oppattkalla etter det landet som den gongen var kjend for sine veldige rikdomar av gull. Haugane av bagasje og alt av verdi som vart samla då fangane kom, hamna der. Særleg jødane hadde mykje verdfullt med seg. Det var pengar og smykke, men og gode klede og sko. Pengar og andre verdiar, inkludert gulltenner, skulle sendast til nasjonalbanken i Berlin, men etter det Eddy de Wind med fleire fortel, stal soldatar og fangar alt dei kunne.

Eit nazistisk industrieventyr

Farben sin produksjon var stor, og med mange kjende merke

Eddy de Wind skriv dette om Auschwitz-industrien: (iii) «…hele Waffen-SS Süd-Ost ble utstyrt med krigsmateriell fra fabrikkene i Auschwitz. Deutsche Ausrüstingswerkstatte, forkortet D.A.W., sto for alt som var av tre, særlig ammunisjonskister. Selve ammunisjonen ble laget på «Auto-Union» og på Buna-Fabrikkene. I Buna ble det også fremstilt syntetisk gummi.

Og her i disse bygningene lå hovedkvarteret til enorme Auschwitz-komplekset, som bestod av mer enn tretti leirer: Auschwitz I – leiren Hans befant seg i – Birkenau, der drapene ble utført, Monowitz med Buna-fabrikkene, samt en rekke mindre leirer med gruve og landbrukskommandoer, til sammen med mer enn 250 000 arbeidere. Her i Kommandantur og Standortverwaltung lå administrasjonen, der arbeidet og materiell ble fordelt.

Her vart leirsjef Rudolf Hess avretta i april 1947
Nei, Auschwitz var mer enn mishandling i stor skala. Med alle sine fabrikker og gruver utgjorde det en viktig del av det øverschlesiske industriområdet, og arbeidskraften var billigere enn noe annet sted i verden. De trengte ingen lønniv, og de spiste neste ingen ting. Og når de var utslitte og ble sendt til gasskammeret, var det fremdeles nok jøder og politiske motstandere i Europa til å opprettholde materiellet».

Også norsk industri profitterte på fangane

IG Farben var den gongen den største innan kjemisk industri i verda. På internett og i andre kjelder, fann eg informasjon eg skulle ynskja var løgn: 

IG Farben støtta Hitler og nazistpartiet heilt frå starten av med store summar. Deira underselskap i Sveits, IG Chemie, hadde sterke band til Norsk Hydro. (vi) Farben hadde aksjar i Hydro, og Hyrdro i Farben / Chemie. (vii)  Farben åtte noko slikt som 25 % av Hydro under krigen. Hydro hadde ein aksjepost Hydro i Farben/Chemie, men det stod ikkje kor stor. 

Utanom turistrutene, gror vegane att
Denne industrien var sentral i produksjon av mellom anna aluminium og kustgjødsel. På grunn av sine band til Hitler og nazistane, fekk dei gode avtalar og tente enorme summar. Norsk Hydro i Noreg støtta den norske nazistiske rørsla, og fekk fordelar av det. (viii) Dette er bakteppet for «tungvatn-aksjonen» i Rjukan. Vestmaktene måtte hindra at Hitler utvikla atomvåpen med norsk hjelp! (ix)

Bordellen i Block 24.

Fleire millionar menneskje vart drepne ved skyting (som på Austfronten), i gasskammera (som i Auschwitz-Birkenau), eller andre stader og på andre måtar.  Det var menneskje «systemet» ikkje «såg seg nytte i». Verdilause eller farlege etter arisk raseideologi.

Men viljen til å utnyta desse menneska til den ariske rasens fordel og vokster, verkar til å vera utan grenser. 

På side 88 i boka har Eddy de Wind denne fotnoten: «Nazistene etablerte bordeller i konsentrasjonsleirene for å få fangene til å samarbeide, jødiske innsatte hadde ikke tilgang. Kvinnelige fanger ble tvunget til prostitusjon. I Auschwitz lå bordellet i Block 24». Ein annan stad skriv han om unge jødiske kvinner som kanskje skulle til bordellen."

Det dei gamla glasa avspeglar i dag...
Kan du tenkja deg noko meir kynisk enn å tvinga unge kvinner til prostitusjon berre for å pressa endå meir forteneste ut av desse ulukkelege arbeidarane?

Det som ein gong var

Det var mellom anna dette eg gjekk og tenkte på der eg vart guida omkring. Eg gjekk på vegar bygde med blodslit. Eg kunne gå tørrskodd der fangar sleit seg til døde for å få fram grus og sand til støyping og steinsetjing.

Fangebriskane, der det ein gong låg ni fangar, står tomme, reinvaska og uten halm. Ingen ser etter blå fjell og lengtar heim. Rutene dei stirde gjennom, har vevkjerringar overteke. No er det dei som fangar og utnyttar sine med-skapningar!

Ingen skreik «Heraus», «Bevegung! Bewegung! Eile!», eller «Sweinhund!» til oss. Ingen mishandla oss med harde støvlar og tunge geværkolbar. No var leirane fylt med guidane sine monotone utleggingar. Av og til eit spørsmål, og elles lyden av skokledde føter over nedslitne golv.

Over alt i Auschwitz - Birkenau, - det synlege, låg ei usynleg uhyggje. Sjølv i refleksen i søledammane me så tankelaust steig over, og i dei grove glasrutene bakom sengekassane, stakk fortida andletet fram.

Usynleg synleg uhyggje....

-----------------------------
(i) Frå Eddy de Winds bok, side 64.
(ii) I Noreg brukte tyskarane på same måten dei russiske krigsfangane til bunkersbygging, vegar, kaianlegg og anna.
(iii) Frå side 91-92 i boka.
(iv) Etter det som finst på internett, betalte Farben Hitler-Tyskland nokre Deutzmark  pr. dag pr. arbeidar. Det var gradert der fagarbeidarar tente mest, ufaglærde menn og kvinner noko mindre, og barnearbeidarar minst. Men dette visste kanskje ikkje Eddy de Wind?
(v) Heretter berre «Farben».
(vi) Heretter berre «Hydro».
(vii) Heretter «Chemie».
(viii) Teke ned frå  https://www.skup.no – files PDFF,  den 09.07.23. Der er ein «Metoderapport: Hydros skjulte fortid» av Knut Gjernes og Gøran Skaalmo. Materialet er basert på artiklar i Dagens Næringsliv i perioden 2004 – 2005. (Denne og andre kjelder er grunnlaget for det eg skriv om Hydro.)
(ix) Etter krigen sat Noreg og att med store verdiar i vegar, jernbane og bygg, produsert gjennom dødsslitet til russiske krigsfangar. Uten Farben / Chemie  i Tyskland / Polen hadde me kanskje ikkje hatt Herøya, Årdal, Høyanger og dei andre industristadane me er stolte av! Eksperimenta i Auschwitz verkar verdlause ut frå biletet me får i mange kjelder, men i Farben-komplekset gjorde også viktig forsking me i dag har nytte og glede av.

----------------------- 

Det er forbode å bruka tekst eller b ilete frå denne bloggen uten skriftleg løyve frå meg.

 

søndag 16. juli 2023


Kvar kunne dei sjå åsane frå?
 Fjell og fridom

«Hvor langt er det til de disige, blå fjellene? Hvor bred er sletten som strekker seg ut i det strålende vårlyset? Kanskje en dagsmarsj for frie føtter. En time til hest, i raskt trav. For oss er det lenger, mye lenger, uendelig langt. Fjellene tilhører ikke denne verden, tilhører ikke vår verden. For mellom oss og fjellene løper tråden.» (i)

 Kirsten Brunvoll såg dei: «I klart vær så vi Karpatene reise seg i blålig dis langt borte. De virket kjølige og rene og minte om Norge».(ii)

Det var desse fjella eg såg etter med me gjekk omkring i Auschwitz den dagen, men eg såg dei ikkje. Kanskje fordi det flate området leirane ligg i, har meir skog i dag enn før? Eller kanskje fordi det ikkje var lov å gå opp i høgaste brakkene og sjå om eg kunne sjå dei derifrå? Sjølv frå borga i Krakow, var det ikkje fjell å sjå, berre nokre låge åsar i flatt land.

For dei to representerte dei blå fjella langt der borte den fridomen som piggtråden og mishandlinga i leiren tok frå dei.

Eddy de Winds bok

Dette var mitt "kart" i Auschwitz
Eddy de Wind var ein dokter som saman med kona Friedel vart sende til Auschwitz saman med andre jødar frå Nederland. Han skreiv medan han var der, og fortel om livet og opplevingane sine. Første kapitelet, som eg alt har sitert, har «eg-form». I resten av boka kallar han seg «Hans». Friedel sit eigentlege namn vert derimot brukt gjennom heile boka. 

Under utveljinga på jernbanestasjonen havnar begge mellom dei som får leva, og lesaren får fylgja dei heilt fram til frigjeringa.

Boka minte meg mykje om det Kirsten Brunvoll skreiv. Begge fortel om livet i leirane, om folka dei møtte og om lagnadane deira. Hans si forteljing er sett ut frå livet som ektemann og dokter i Auschwitz-maskineriet, og som hadde kona si i Block 10 der eksperimenta med kvinnene føregjekk. Kristen Brunstad levde som «Nacht und Nebel»-fange og fortel det ho som kvinne opplevde gjennom arbeidet, men og såkalla «vitskapelege eksperiment». 

Begge observerte og skreiv om forskjellege grupper av fangar. Det same galt SS-soldatane, og hierarkiet som var bygd opp under dei.

Her  budde Eddy de Wind
Kvinneavdeling og mannsavdeling

Auschwitz var delt i fleire sektorar med elektrisk piggtråd mellom. Som ny i leiren gjekk Hans (iii) ein kveld saman med ein annan hollendar langs Birkenallee og såg mot Brakke 10. (iv) Brakka heitte «Hygienisches Institut zu bakteriologischen und serologischen Undersuchungen der Waffen-SS Süd-Ost», ei brakke for kvinner brukt til medisinske eksperiment. 


Hans budde i Block 9. Seinare han fekk vera med å bera mat over til kvinneblokkene, slik at han og kona kunne sjå kvarandre ein augneblink. Han skriv ein stad:

Ei dør Hans ofte brukte
«Hans skjønte bare halvveis hva det var som foregikk i Block 10, og hva formålet kunne være. Var ikke massesterilisering et hovedpoeng for tyskerne? Ønsket de ikke å sterilisere alle jøder, polakker, russere og kanskje andre også? Hva annet kunne disse gynekologiske eksperimentene bety enn forsøk på sterilisering? Jødiske kvinner var billige forsøksdyr. Man kunne bare glede seg over deres lidelse, og det var slett ikke farlig om de kreperte eller ei. Med slike tanker returnerte han til Block 9». (v)

Møte med Goebbels

Livet i leiren kunne delast opp i gode og vonde periodar etter den eller dei personane som hadde kommandoen til ei kvar tid. Han skriv at etter ein bra periode overtok Goebbels kommandoen i Block 10:
«Han blandet seg opp i alt og tvang alle kvinnene, uten unntak til å delta i eksperimentene. Han var ingen medisiner, men en kjemiker fra IG Farben-industrien, selskapet som betalte for eksperimentene, og som hadde en økonomisk interesse av nye medisiner».

Goebbels tok Hans i å prata med Friedel i Block 10, noko som resulterte i straffekommando. Men etter ei tid fekk han koma tilbake og berga derfor livet.

Bibelstudentene

Tru og piggtråd
Både de Wind og Kirsten Brunvold skriv om menneskje som er i leiren på grunn av si tru. Eg spurde guiden vår om ho visste kva grupper eller «sekter» der var snakk om. Det ho visste var «Jehovas vitner», men og at der var andre truande som ikkje ville bøya seg for Hitlers politikk. Brunvold skriv svært fint om dei, noko de Wind og gjer.

«En gang hadde det vært 800 av dem i Dachau.(vi) Lagerführeren hadde bedt alle om å komme til appellplassen: «Hvem av dere tror fortsatt på bibelske profetier?» Alle hadde rakt hånden i været. SS-soldatene plukket ut ti menn og skjøt dem på stedet. Så gjentok de det: «Hvem tror fortsatt på…» Nok en gang rakte alle opp hånden, og nok en gang ble ti skutt.

Dette fortsatte en stund, men etter hver runde med denne dødsdansen ble det flere tvilere, færre og færre rakte opp hånden, og til slutt var det bare «omvendte» igjen, men da hadde allerede et par hundre av de beste falt.

De kunne riktignok være utmattende, disse bibelstudentene, for uansett hva man sa, uansett hva som skjedde, hadde de et mer eller mindre relevant bibelord klart. Men de var ærlige, ønsket deg alt godt, og  …..»


------------------------------------------------ 

(i) Starten på Eddy de Winds bok «Endestasjon Auschwitz. Min historie fra innsiden av leiren». Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2020.
(ii) Sjå bloggen av 25. juni.
(iii) «Hans» er namnet som Eddy de Wind brukar på seg sjølv etter innleiinga i boka.
(iv) Avrettingsplassen med kransane som eg skreiv om i bloggen 16.07, låg mellom Block 10 og 11. I de E. de Wind si bok, vert eit døme på avretting der om
talt på side144-145.
(v) Dette sitatet er frå side 87 i boka. Eddy de Wind skriv og om eksperiment på greske ungjenter. «Disse ungene ble plassert i et ultra-korbølgefelt, de fikk en plate på magen og en på rumpa, og så ble eggstokkene brent. Jentene fikk grusomme sår av den elektriske strømmen, og de led voldsomt under smertene. Da de frisknet til etter behandlingen, ble de operert for å se hvordan organene, og sa særlig eggstokkene var brent». (Frå side 145 i boka).
(vi) Tekst og fotnote frå de Winds bok side 119: «Dachau, etablert i 1933, var nazistenes første konsentrasjonsleir og ble brukt som modell for de andre. Opprinnelig tiltenkt politiske fanger og derfor lagt til en forlatt ammunisjonsfabrikk i Dachau,16 kilometer nordvest for München».

----------------------- 

Det er ikkje lov å bruka bilete eller tekst frå denne bloggen uten skriftleg løyve frå meg.